Advarsel: et pushy innlegg (fordi saken er god)

På leting etter et nytt maraton, kom jeg over et genialt konsept: Fred’s Team. Historien startet med et blikk  på Chicago Marathon, 10.10.2010.

Der kunne jeg lese om hvordan jeg på en enkel måte både kunne løpe et maraton og samtidig bidra til en viktig og god sak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å forplikte meg til et fundraising-program der jeg skal samle inn 2 000 dollar (omtrent NOK 12 500).

Fred’s Team

Fred’s Team har som formål å samle inn penger til kreftforskning og behandling av kreftpasienter ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. One mile at a time!

Iløpet av 15 år har Fred’s Team samlet inn 38 millioner dollar for foregangsforskning på kreft. Slikt gjør en forskjell!

Alle bidrag bidrar

Jeg vil be alle som har et ledig øyeblikk, hjelpe meg å løpe for en god sak. Det finnes ikke noe minstebeløp og alle pengene går uavkortet til kreftsaken. Du kan donere 1 dollar om du vil, så det er virkelig bare snakk om tiden det tar å klikke på denne linken og legge inn ønsket beløp.

På forhånd, tusen takk

Fred’s Team på Facebook

Fred’s Team på Twitter

Fra og med året 1999 ble det en selvfølge for meg å daglig besøke internett. Jeg erstattet Posten med internett, og avisene begynte å miste mitt daglige bidrag i kassen. I tillegg var det et fint sted å søke etter møbler og sånn på finn.no, samt drømme om reiser og kanskje en og annen bil.

Disse relativt lite sosiale aktivitetene ble flyttet fra Postens filialer, Aftenpostens papirmølle og reisebyråets lokaler i Nedre Slottsgate, til ett samlingspunkt – dette internettet.

Endringer

De siste 11 årene har endret mye på mine selvfølgelige, daglige aktiviteter. Mail har blitt et nødvendig onde, jeg vet ikke om et eneste fysisk reisebyråkontor, dørmatta mi er alltid ledig, fysiske DM-er er fraværende i postkassen, jeg har dividert min tid i fysiske butikker, på leting etter klær og ting, med 10.

Selv tv-en min har fått unngjelde, den er knapt i bruk iløpet av uken.

MEN. Jeg har blitt mer sosial både fysisk og digitalt. Jeg har mer å gjøre,  men fått bedre tid. Jeg har 10 000 prosent flere kanaler å forholde meg til, men har bedre oversikt. Internett har optimalisert Jørgen – og mange andre.

Hvis en 31-åring kan endre seg så radikalt på få år grunnet tilgjengelig teknologi, er det morsomt å tenke på hva kidsa driver med. Kidsa på videregående skoler lurer på hva MSN er godt for, og hvorfor vi på 30 + alltid må planlegge hva som skal skje i helgen. Det som skjer det skjer, de er oppdaterte i nuet. Enten gjennom statusoppdateringer eller chat, via gadgets. Gadgets seff.

De vet alltid hvor festen er – nå, de vet alltid hvor salget er – nå, de vet alltid hvorfor Kamilla er glad eller trist- nå, de vet alltid det de vil vite – nå.

Hvordan? Facebook selvfølgelig.

Hva så?

For bedrifter utgjør dette ikke store endringer vel? Nei, det er sant. Det er de samme menneskene som skal handle, de samme pengene som skal brukes og de samme produktene som skal selges. Det som derimot utgjør en stor omveltning for bedrifter, er plattformen de gjør seg tilgjengelige på. Men det fordrer også en viss deltakelse. Markedsføring har gått fra å kjøpe til å gjøre.

Du har sikkert hørt at sosiale medier er 10% teknologi og 90% deltakelse. Dette må ikke tolkes feil. Fordi hvis du ikke er på Facebook (les: teknologi) i 2010, så er du ikke på det nye internettet. Du kan ikke delta fraværende.

Hjemmeside

På den tiden da internett ble en selvfølgelighet i hverdagen, ble det også en selvfølge for en bedrift og ha et nettsted på internett. Enten i form av en reklameplakat, informasjonsentral, kontaktpunkt eller som butikk.

Hjemmeside 2.0

Idag er Facebook en selvfølgelighet i hverdagen for alle. Følgelig er det også naturlig for alle bedrifter å bygge et nettsted på Facebook – eller det nye internettet.

På samme måte som du ikke kunne være foruten en hjemmeside på internett for 5 år siden, kan du heller ikke være uten en Facebook-side idag.

Når? Nå.

Som bedrift har man faktisk ikke så lang betenkningstid på om man skal på Facebook, så sett igang.

For noen vil det forøvrig bli en utfordring å finne ut hva man skal gjøre på Facebook. Hvis du ikke vet hva ennå, så finner du det tidsnok ut, så sett igang du også.

Hvis du er redd for å gjøre noe galt, kan du jo alltids trøste deg med å søke litt i archive.org og finne pinlige øyeblikk fra hjemmesiders historie.

Om 5 år kan det hende jeg må lese dette innlegget i skam fordi noe annet er større og viktigere. Men hvem har tid til å vente på “the next big thing” når alle vi andre lever i nuet?

Dette er likevel en interessant utvikling. Google møter motbør i mange land. De har en egen side med Criticism of Google på Wikipedia, ledere blir dømt til fengsel for at noen publiserer en mobbe-video og de har blitt en faktor i Obama vs Kina ligningen.

Dette har kanskje ført til et større fokus på å blokkere fremtidige personvernutfordringer i både mindre og mer utviklede land. 1000 fremtidige søksmål mot Googles innsamling av brukerdata faller altså i grus neste uke.

Selv om de utfordrer sitt eget produkt ved å tilby en slik tjeneste, skal de ha honnør for å være så proaktive. Hvis Google hadde spilt sjakk, ville jeg foretrukket å møte en annen motstander.

Forøvrig minner dette meg om et av mine favoritteventyr. Nemlig Alf Prøysens:

Geitekillingen som kunne telle til ti

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:

- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

- Hva gjør du for noe? sa kalven.

- Jeg teller meg, sa geitekillingen. – Skal jeg telle deg også?

- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.

- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?

- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:

- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.

- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.

- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

- Hva er det for noe? sa bjellekua.

- Jeg teller, sa geitekillingen. – Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.

Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.

- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.

Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene de geitekillingen og kalven og kua kom settende. – Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.

- Han teller oss, rauter kalven.

- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.

- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.

- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.

- Det var da svært til fart, sa hesten.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Åssen gjør han det da? sa hesten.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.

- Svært til hastverk dere har da, sa purka.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Han kan bare vente, vrinsket hesten.

- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.

- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.

- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.

- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.

- Kom og hjelp, gol hanen. – Skuta synker!

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle?

- Jeg kan! sa geitekillingen.

- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.

- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

(Foto: Per Eide)
Jeg sendte en mail til journalisten, som for the record bare har gjort jobben sin. Følte for å dele den her:

Hei Espen,

Jeg må si jeg ble litt forundret over denne tilsynelatende, bitre nestlederen i Pressefotografenes klubb som mener at fotografer har monopol på å ta bilder. Hurtigruten oppnår åpenbare, økonomiske fordeler ved å oppfordre folk til å sende inn bilder fra sin opplevelse fra ferden. Men det kan vel ikke vinkles i noen annen retning enn at det er klokt. Med de tallene du refererer til, syns jeg det er vanskelig å finne noe negativt å si, annet enn at man må ta av seg hatten for et smart initiativ med gode resultater.

I tillegg til den billige fotobanken de bygger opp, har de klart å skape et unikt engasjement og en slags dialog med deler av kundegruppen sin. Nettopp engasjement kommer til å bli noe av det viktiste markedsførings-remediet det neste tiåret.

Forbrukeren ønsker å ta del i merkevaren, og til og med påvirke bedriftens retning. Folk vil designe sine egne sko – ikke ha de som er i butikken. Folk ønsker å kunne poste et blogginnlegg om sin siste sydentur med Star Tour, for deretter å få svar i kommentarfeltet fra en ansatt i Star Tour med sitt syn på saken. Slikt beriker informasjonen som blir lagt igjen om selskapene der ute. Det handler om å bruke tid med et brand, fremfor å få en reklame slengt etter seg i mindre passende øyeblikk.

Hvis Hurtigruten oppnår å få tilsendt så mange bilder, ja så sier dette noe om at folk ønsker å tilbringe tid med merkevaren Hurtigruten. En nestleder i Pressefotografenes klubb kan ikke bestemme om de får lov til det.

Facebook eier rettighetene til alle bilder du, jeg og alle andre publiserer. Og dette er folk klar over. Facebook har 400 mill aktive brukere, og det samme antallet aksepterer betingelsene. Det legges ut 3 milliarder bilder på Facebook per måned. 100 millioner per dag.

Om det er rett eller galt, kan selvsagt diskuteres. Men å diskutere 800 bilder, som er innsendt av frivillige reisende (sikkert også noen amatør-fotografer, som ønsker å vise frem et talent), med en så snever nestleder i Pressefotografenes klubb, blir som å diskutere sushi med Ingrid Espelid.

Dette er ikke kritikk av deg eller artikkelen. For jeg liker debatten, men den bør se flere vinklinger.

Jeg kan ikke annet enn å hylle initiativet til Hurtigruten.

Legger ved en god artikkel om sosiale medier, skrevet av Kenneth Gvein

Med vennlig hilsen

Jørgen El Fakiri

På kulturdepartementets nettsider hentet jeg ned følgende sitat:
“Digitale produkt sende over Internett vert behandla som tenester og ikkje varer”.

Det betyr altså at en film jeg ser på mac-en er en tjeneste, mens den jeg ser på dvd er en vare. Jeg er med på det fysiske aspektet, men det burde vel strengt tatt vært omvendt, av miljøhensyn. Dessuten kjøper jeg ikke boksen, dvd-platen, bokpapiret eller omslaget. Jeg kjøper innholdet.

Det hadde vært mye bedre om Sigbjørn Johnsen bare kunne vært ærlig og sagt at dette er en inntekt vi ønsker, fordi det kan bli mye penger i statskassen. Det hadde vært lettere å akseptere. Heldigvis er det ikke jeg som sitter på det tunge ansvaret for alle pengene våre. Vi stemmer frem og lønner disse menneskene, for at de skal gjøre de beste valgene med resten av pengene våre. Basert på tillit og beundring. Ærlighet bærer tillit – sprøyt det motsatte.

Håper ikke Finansdepartementet finner ut at nettbutikker holder åpent på søndager.

Meld deg på Facebook-gruppen: E-bøker er også bøker, så hvorfor momsforskjell?

Den saklige, objektive argumentasjonen.
I Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), Kapittel 2. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse står det ganske enkelt svart på hvitt at:

“Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.”

I artikkelen i Aftenposten og vg henviser Siv Jensen til at ” Kirkens Bymisjon og andre undergraver Stortingets vedtatte politikk.” Hmm.

Jeg sparer dere for det åpenbare medmenneskelighetskortet.

Sommer eller vinter? - Sommer

Sjøen eller fjellet? – Sjøen

Sushi eller biff? – Sushi

Øl eller vin? – Øl

Bortoverski eller nedoverski? – Bortover

Google eller Bing? – Google

Pc eller Mac? – Pc

Tv eller internett? – Tv

Facebook eller Twitter? – Facebook

Nrk eller Tv2? – Nrk

Det finnes tre typer løpeorgasme. Jeg skal beskrive dem så godt jeg kan:

Omgivelsesorgasmen

For noen år siden opplevde jeg alle maratonløperes største skrekk, nemlig for første og siste gang (bank, bank, bank) å måtte bryte et maraton. Årsaken til dette var at jeg hadde utfordret et runners knee litt i hardeste laget, og halvveis måtte jeg hoppe inn i en sykebil. Dog, selv med intense smerter og nederlaget ved å måtte bryte, opplevde jeg altså omgivelsesorgasmen.

Dette skjedde i Hornindalsvatnet maraton, som går av stabelen nettopp ved Hornindalsvatnet. Hornindalsvatnet er Europas dypeste innsjø med sine 514 meter på det dypeste. Foruten å være dypest i Europa, så ligger den i utrolig vakre omgivelser. Omgivelsesorgasmens suksess påvirkes altså av faktorer som geografi, vær og tid på året. I prinsippet kan den forekomme uten løpesko, men selve løpingen er jo en forutsetning for at den skal falle inn under kategorien løpeorgasme.

Idag opplevde jeg denne i Rio, nettopp på grunn av gleden jeg følte ved å løpe i 35 grader og sol, akkompagnert med havets bølgebrus. En lykkerus som alle i Norge kan oppleve, siden vi har verdens vakreste natur.

Sosialorgasmen

Denne kan virke enkel å oppnå. Men den er litt tricky. Faktoren som styrer sosialorgasmen er ene og alene hvem du løper med. Men den utløses kun ved spesielle tilfeller. Jeg har opplevd den flere ganger, så ingen må bli såret eller føle seg utelatt når jeg kun trekker frem ett eksempel.

I sommer løp jeg meg bort. Jeg løp med mine gode venner Tero, Teemu og Ida. Vi skulle løpe fra Harestua til Kikutstua og videre derfra til Sognsvann. En tur som normalt er på omkring 30 km. Turen startet greit, men jeg merket tidlig at jeg ikke hadde fått i meg nok næring den dagen, og jeg gikk veldig fort tom. Tom vil si at jeg løper på lagret fett. Jeg hadde ingen energi og ble slapp allerede etter 15 km. Men vi holdt det gående.

Det vi ikke visste var at vi hadde tatt av feil. Vi løp oss vill i skogen, og havnet fullstendig på avveie. Ingen av oss ante hvor vi befant oss, og da vi kom til en blindvei midt i dype skogen begynte jeg faktisk å bli litt engstelig. Vi hadde ikke sett en levende sjel, annet enn hoggorm, på mange mil. Kroppen min var fullstendig tom.

Da kommer Teemu løpende bort til meg. Jeg løp fremst, for å slippe og snakke med de andre. Jeg trengte å være for meg selv. Teemu tok meg igjen, med en neve bær han hadde funnet i skogkanten. Teemu var like sliten som meg, men han overakte meg bærene. Der, dehydrert, tom og redd fikk jeg altså sosialorgasmen.

Da vi endelig kom til Kikutstua, etter 42 km, hadde jeg allerede oppnådd klimakset, men jeg drakk verdens beste Cola den dagen. Bildet over viser ganske tydelig at vi ikke løp korteste vei fra A til B. Synd at ikke gps-klokken min viste meg kartet før jeg kom til en pc.

Utmattelsesorgasmen

Til sist har jeg spart min favoritt. Denne kan oppleves i de fleste omgivelser, av de fleste, og den kan oppleves når som helst. Hver eneste gang jeg løper over målstreken i et maraton, kommer den. Den kommer ene og alene fordi jeg har presset meg selv for hardt. Den har til og med oppstått under fysisk oppkast.

Dette trenger ikke å skje i konkurranse, det kan også skje på trening. Den eneste faktoren som spiller inn er hvor hardt du presser deg. Går du over det du mentalt tror du mestrer, vil den komme. Det vil pumpes endorfiner fra bukspyttkjertelen opp i ryggraden og du vil kjenne kiling i nakken. Det har hendt at jeg har fått overdose, og begynt å smågråte etter målpassering.

Jeg advarer; endorfiner er uhyggelig like opiater, og du kan fort bli avhengig. Heldigvis er du hektet på noe sunt.

Løp mer, tren mindre

Løping er den mest effektive treningen. Uavhengig av hva en og annen personlig trener har sagt til deg. De tar feil. Alt man trenger å gjøre for å holde seg i god form, er å løpe 30 minutter tre-fire ganger i uken, i eget tempo. Da kommer man i skikkelig god form

Det er naturlig å først ta et steg tilbake til første halvdel av 2006. Google har nettopp offentliggjort sine planer om å åpne et kontor og gjøre sin søketjeneste tilgjengelig fra Kina, på tross av massiv kritikk fra flere hold. Google var lenge tause om deres hensikter, noe som gjorde at bålet til motstanderne bare brente varmere. Etter en stund kommer Eric Schmidt med følgende uttalelse:

“We actually did an evil scale and decided not to serve at all was worse evil.”

En noe flåsete måte å ordlegge seg på, men essensen av det han sier er jeg 100% enig i. Det er bedre å være tilstede og forholde seg til lokale myndigheter, enn å ikke være tilstede i det hele tatt. Google har hatt mye større sjanse til å yte innflytelse på myndigheter og samfunn ved å være tilgjengelig i Kina, enn dersom de hadde vist kineserne ryggen. Jeg har sett at vår alles kjære Jonas Gahr Støre forsvarer Norges ojeaktiviteter i tvilsomme kongeriker med samme argument, i boken “Å gjøre en forskjell”.

Så spoler vi frem 4 år i tid. Google har etablert seg godt i Kina, de har et kontor med et firesifret antall ansatte, innen en rekke områder utover lokal kundeservice. De har ikke klart å bli markedsledere ennå, Baidu.cn har for godt fotfeste til det, men å være på en sterk andreplass i et land som Kina er ingen dårlig situasjon. En og annen toppleder har valgt å forlate firmaet underveis, men det i seg selv er ikke alvorlig for Googles satsning.

Så skjer dette.

Det går lenge mellom hver gang så mange bloggere ytrer sine meninger om et tema slik de har gjort i denne saken. Av alle innlegg jeg har lest, syns jeg reaksjonene er delt ganske så på midten med tanke på om dette er bra eller dårlig.

De positive trekker frem at det er bra at noen tør si ifra til Kina, at Google bruker makten sin til noe positivt, og at de er villige til å ofre inntekter for å stå for et viktig poeng.

På den andre siden ser vi argumenter som at Google kun gjør dette fordi de “taper” i Kina, det er nytteløst at et amerikansk firma tar denne stillingen, og at det kommer til å koste dem markedsandeler også utenfor Kina i det lange løp. Listene er selvsagt mye lengre enn hva jeg her har oppsummert.

Mitt syn på dette er at jeg mener Google gjorde et riktig valg i 2006 ved å gå inn i Kina med et sensurert produkt, i kraft av å kunne påvirke i større grad med tilstedeværelse. Som de sa den gang, og gjentar nå, så ville de overvåke situasjonen nøye og være tilbøyelige til å trekke seg dersom situasjonen utviklet seg negativt.

Hadde Google aldri gått inn i Kina ville denne situasjonen aldri oppstått, og en samlet global presse ville ikke brukt metervis med spalteplass på saken. Google har altså i høyeste grad påvirket situasjonen i positiv forstand, mer enn de kunne gjort uten tilstedeværelse.

Det kan også argumenteres for at Google reddet et og annet liv, blant melkeskandaler, ulovlig produsert medisin og lignende. Denne informasjonen kan det være mange kinesere ikke hadde fått med seg, om det ikke hadde vært for Google.

Hvorvidt dette er bra for Google, derimot, er en annen sak. Google har en sterk posisjon i Kina. Deres tilstedeværelse er på ingen måte noe tapssluk for bedriften, og de har fått tilgang til mange svært dyktige ingeniører ved å oppholde seg der. Potensiell omsetning for Google i Kina de neste 10 årene er nok større enn hva ethvert norsk firma kan drømme om i samme periode.

Det er heller ikke veldig fornuftig i et sosialt øyemed. Slike utsagn blir som regel glemt etter ganske kort tid, og folks inntrykk av firmaet jevner seg ut igjen fort nok. Nike selger fortsatt mange joggesko, selv etter diverse avsløringer om barnearbeid. Kommer Google da til å få noen langvarig positiv effekt etter et slikt utspill?

Dette er nok ikke et steg Google har tatt uten å tenke seg svært nøye om. For meg beviser det at Google er et prinsippfast selskap, som står for det de sier. La oss putte konspirasjons- og grådighetsteoriene til side et lite øyeblikk, og innse at Google faktisk gjør dette med ærlige hensikter. De sa at de ville overvåke situasjonen nøye i 2006. Det har de gjort, og når de opplever en serie alvorlige angrep, samt manglende samarbeidsvilje fra kinesiske myndigheter, da realiserer de utsagnene om å slutte å spille på lag med kinesiske myndigheter.

Dette handler ikke om at Google plutselig har fått en samvittighet etter 4 år med grådig uansvarlighet i Kina, ei heller at de innser markedet som tapt. Dette er resultatet av en serie hendelser, til dels alvorlige, som har gjort at Google føler de nå må gjøre det eneste rette overfor sine brukere.  Det er mulig dette går på bekostning av langsiktig markedsverdi, eller gir et midlertidig tap av ansikt. Men Google har aldri vært fremmed for slike ofre tidligere, og det er betryggende at et selskap jeg er så avhengig av i mitt internett-liv, fortsatt er villig til å å ta slike drastiske steg for å beskytte sine brukere.

Ikke-hits i 2010:

1. Papiraviser
Jeg har vanskelig for å se at papiravisene har særlig mange liv igjen. Om få år, ser vi på tabloidpapiraviser som ubrukelige, miljøsnyltere. Kanskje ikke i 2010, men de blir ihvertfall ingen hit med vekst i opplagene.

2. Telemarketing
Færre handler over telefon. Enklere å gjøre slikt på nett.

3. Annonsering i massemedier alene
De fleste annonsører har innsett at massemediene må følges opp med delaktighet i andre, vitale kanaler.

4. Kjøpt annonsering på internett alene
Deltakelse og dialog, PR og omtale.

5. Biler med høyt CO2-utslipp
Innen høsten 2010 blir du uglesett og beledd med unødvendig stor og miljøfiendtlig bil. Tar forbehold om noe tregere utvikling i grisgrendte strøk.

6. Laboratoriedyrket kjøtt
Det har foreløpig en slapp, slimaktig og seig konsistens. Anbefaler å vente til 2017-årgangen.

7. Sigaretter
Røyken er litt tilbake i trendskyen. Men et kraftig tilbakefall finner sted etter sommeren, og ingen røyker i 2012. Dessuten blir det ulovlig innen 2020, og Dagfinn Høybråten får sin byste reist foran slottet. Karl Johan blir ihvertfall ikke noen stor hit igjen. Han var vel egentlig fransk, og de blir heller ingen hit, med en sittende president på Ritalin og en integreringspolitikk som har gått amok.

8. George W. Bush
Å hevde noe annet ville vært selvmotsigende. Det kommer vel ut 10-15 bøker om ham – bøker som neppe bidrar til å hitify Bush.

9. Barack Obama
Nådde vel en stor høydetopp med innvielse av presidentskapet, og ikke minst Fredsprisen. Blir vanskelig å tangere/slå 2009, så Obama blir en aldri så liten skuffelse i 2010. Det viktigste er tross alt hva han gjør før det neste valget. Om han er flink på Twitter og Facebook og sånn, for det er jo der han vant det foregående valget. Twitter og Facebook. Også sånn kampanjeside med e-post-abonnement.

10. Dårlig journalistikk
Stadig flere tyr til ugrunn journalistikk, og det blir neppe noen stor høydare for denne etterhvert så befolkningsterke sjangeren i 2010. De dyktige journalistene dobler sin egen prislapp og verdi i 2010.

11. Sveits
Sveits finner ut at folkeavstemning for eller mot muslimske minareter var et dårlig trekk. Spesielt når motstanderne vant med 58 prosent. Tror ikke plakater med minareteter formet som raketter bidrar til at Sveits blir satt på andre kart enn kart over bananrepublikker. Uten å vite særlig mye om Sveits, utover denne famøse folkeavstemningen midt i smørøyet av rike Europa. Snakk om snylte oss andre, rike vestlige land for anledninger til å slå litt ifra oss. Vi har Jonas vi, alltid diplomatisk og kjedelig. Aldri noe tull. Jonas blir neppe noen hit i 2010. Det blir fundamentalistenes år. Fundamentalistene på begge sider.

12. Radarvarslingreklamer på TV
Har du sett reklamen for radarvarsling? Den som sier at “8 av 10 nordmenn kjører for fort. Unngå å bli tatt. Abonner på radarvarsling!” Herregud. Selv fikk jeg min første fartsbot i fjor. Farten min ble målt til 126 km/t i 90-sonen. Da syns jeg 6500 kr i bot var altfor mildt. Jeg burde fått minst 90 dager i fengsel for uaktsomt drapsforsøk. Radarvarslingreklamer på TV blir ingen hit i 2010. Ei heller radarvarslingstjenester. Det blir interessant når polititet utvikler radarvarsling for radarvarsling-varslere.

13. Dopsmuglere i Bolivia
Unge, naive norske jenter i Bolivia klarte ikke å overdøve Moland og French i år. Ei heller vil de klare dette i 2010, for da får våre to mest spennende landsmenn, beskjed om at de får komme til Norge. Slikt blir det stories av.

Sånn, det var mine 13 spådommer om ting som ikke kommer til å slå an i 2010. Håper jeg bommer på noen av punktene, for få gode ting er 13.