Den gang ei. Da jeg ankom 45 minutter før start, fikk jeg raskt utlevert et startnummer, ble pekt i retning laget mitt, sluset inn i en kø, tatt bilde av, først én gang med laget mitt, deretter individuelt. Cheese! Noen meter bortenfor skrev jeg min mors navn på en til-minne-om-plakat, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken, der de sendte av gårde løpere i 8 sekunders intervaller. Et eller annet sted på veien hadde en funksjonær rukket å dytte en hendig, liten vannflaske inn hånden min.

Jeg trippet litt i køen for (i all beskjedenhet) jeg kunne ikke observere noen foran meg som ikke skulle passeres underveis. Siden jeg ikke var påmeldt eliteklassen, stod det nemlig en ganske heterogen demografisk rekke foran meg. Når jeg står på startstreken, glemmer jeg som regel både at jeg løper for en god sak og at de andre deltakerne kanskje ikke har samme syn på sluttid og sånn som meg. Jeg så for meg at jeg måtte gå i kø oppover – i beste fall løpe oppoverslalom. Men det viste seg at det var liten grunn til bekymring. Det var tidvis litt trøblete å passere folk, men alt i alt kostet det meg lite tid og krefter.

Løpet

Et par dager i forveien testet jeg ut hvordan det egentlig er å løpe i trapper, så jeg prøvde meg på 20 etasjer. Jeg fant fort ut at jeg ikke skulle løpe de 94 etasjene på løpsdagen. Jeg måtte heller satse på å gå veldig fort, fordi puls og pust ikke kom til å tillate løping. Siden jeg ikke kjenner min egen hvilepuls, ei heller løper med pulsbelte, måtte jeg føle meg frem til hvilket tempo det var mulig å holde. En veldig interessant øvelse i trapper, fordi små tempo-endringer gjør store utslag på puls og syre. Derfor begynte jeg med lange, raske trinnforseringer (to og to trappetrinn av gangen), med intervaller der jeg kjørte to trinn med høyre ben og ett trinn med venstre. Litt inspirert av Jon Harald Berges bruk av en gammel, romersk stridsteknikk.

Da jeg kom til toppen var jeg nesten litt skuffet over hele opplevelsen. Jeg hadde nemlig forestilt meg at jeg kom til å knekke fullstendig, men derimot var det ganske behagelig hele veien. Løping er jo litt yin og yang – det må gjøre litt vondt for at det skal bli godt. Luften var ganske dårlig så lungene var vonde, men utover det var kroppen i relativ grei forfatning. Selv om jeg ikke hadde klokke følte jeg også at jeg var godt under målet på 15 minutter, og jeg hadde rett (12:59).

Det var en av de dagene der du føler deg litt snytt av deg selv, uten helt å forstå hvor i løypa du skulle gjort det bedre – rettere sagt, påført deg selv mer smerte. Men det var en artig trappeløp-debut. Og det er vel med trappeløp som alle andre løpsgrener, man blir flinkere til å påføre seg selv riktig mengde smerte på de riktige stedene, etterhvert som man får mer erfaring med grenen.

Det var forøvrig beundringsverdig å se hvordan disse amerikanerne klarte å organiserer så mange mennesker på et så avgrenset område. Det eneste jeg savnet var duskedamer, helt til jeg traff en vakker duskegruppe i 46. etasje

Det liker jeg med charity; Jeg gjør noe jeg kan, slik at at andre kan gjøre det de er gode på – som for eksempel å redde liv. Man forener ulike miljøer slik at man kan bidra uten å være forsker eller kirurg selv. Også får man seg en morsom løpsopplevelse da. Charity er generelt et bra konsept

Søndag skal jeg delta i et litt spesielt løp. Det årlige Hustle Up the Hancock arrangeres til inntekt for forskning på lungesykdommer, og tiltrekker seg 4000 løpere. Det er om å gjøre og klatre til toppen så fort som mulig, 94 etasjer (1632 trappetrinn). Til nå har arrangementet samlet inn 1 million dollar!

Jeg har blitt utfordret av Baresko til å løpe i et par foret Converse.

Det blir sikkert en interessant opplevelse dette

Se også: Aktiv Mot Kreft

Jeg har reist hit for å utforske litt nærmere hva som rører seg i nettverdenenen, og for å treffe likesinnede som har jobbet med WWW noen år lenger enn oss. USA har generelt ligget et par år foran Norge når det kommer til alt annet enn penetrasjon på nett. Og vi har bestandig kikket over dammen for å observere trender og for å lære av de beste. Det er interessant både på markedsføringsnivå, men også på brukernivå. Hvordan er handlingsmønsteret til den jevne amerikaner.

Hvorfor bruker ikke restauranter penger på AdWords, mens smykkebutikkene tar helt av? Hvorfor er ikke Groupon nødvendigvis førstevalget her? Hvorfor er Grubhub et selvsagt alternativ når magen er sulten? Hvilken betydning har Google Maps, og hva skjer når jeg logger inn på Facebook Places på en restaurant? Hva skjer på e-commerce-fronten (også et Chicago-basert selskap). Hva er grunnen til at de største SEO-selskapene ser på AdWords som så selvsagt, at de ikke engang profilerer det? Hva er de viktigste SEO-trendene, og hva bør egentlig SEO koste?

Mens vi er inne på søkemotoroptimalisering, så tror jeg det kan være sunt å treffe andre aktører for inspirasjon og større vidsyn. Chicago byr på noen spennende SEO-selskaper. Blant annet sitter jeg på et kontor vegg-i-vegg med SEO Design Solutions, som kommer ganske greit opp på søk etter “seo chicago” og mye annet snacks. Jeg har publisert et innlegg på Metronet-bloggen om Top 10 Ranking Factors, basert på noen samtaler med gründeren av selskapet, Jeffrey L. Smith.

Ellers ønsker jeg meg selv et fortsatt fint opphold i “The Windy City” (som forøvrig ikke er så windy).

Plasseringen eller tiden er sjelden det som avgjør hvor god prestasjonen er. Det er få i min løpekrets som lar seg imponere og/eller inspirere av en maratontid på 3 timer minus 7 minutter. En tid flere av de kan leke seg igjennom på en søndagstur i marka. Likevel syns de at tiden er bra, til meg å være. Og i det ligger nok mye av nøkkelen til hvordan vi vurderer slike prestasjoner.

Personlig syns jeg for eksempel at min bror, Petter, gjennomførte en mye tøffere oppgave og leverte et bedre resultat enn meg – med sine 3:42 i samme maraton. Petter hadde ikke trent for dette, og det gjør ikke saken bedre at han veier 6-7 kilo for mye for en slik tid. Dessuten innebærer det mer smerte å løpe et maraton på 3:42 enn 2:53. Man vil uansett måtte presse seg så hardt man klarer på en slik distanse, og det er vondere å møte veggen når du er i dårlig form.

Underveis tenkte jeg også mye på de deltakerne jeg tok igjen med en runde. Noen var out of shape, andre var, nei alle var out of shape. Men de skulle bare fullføre sine 42 195 meter. Koste hva det koste vil. Det står det respekt av. De legger ut på det umulige, for å bevise overfor seg selv, at alt er mulig. Ubevisst til inspirasjon for andre. Jeg vet at jeg klarer å gjennomføre et maraton i 19 av 20 tilfeller – de derimot,  har alle odds imot seg.

En defensiv sport

Det å løpe et maraton handler ytterst sjelden om å vinne. Jeg anslår at tre-fire av deltakerne på søndag, løp for å vinne. Noen flere løp kanskje for en medalje. Et knippe andre kjempet for en topp 10-, topp 20 plassering. Vi kan muligens telle 30-40 deltakere totalt, som stilte til start med ett av ovennevnte utgangspunkt. Det stopper nok der.

Resten, altså 98 prosent av deltakerne i søndagens Oslo Maraton stilte av en helt annen årsak; nemlig for å kjempe mot seg selv.

Maraton er ikke en idrett

En noe irrasjonell påstand. Selvsagt er maraton en idrett. Det er en konkurranse, der fysisk og mental aktivitet er helt avgjørende. Ergo en idrett. Men som mine antydninger foreslår, så er ikke maraton en konkurranse i ordets rette forstand, for brorparten av deltakerne. Det o’store flertall løper mot seg selv, sin egen tid eller kun for å gjennomføre. Maraton er så mye mer enn en idrett.

Jeg har bedrevet mange ulike aktiviteter, og i de seneste årene har det dreid seg om breddeidrett (les: lavt nivå, for gøy). Jeg har vært involvert i fotball, tennis, langrenn, golf og ikke minst langdistanseløping.

Jeg har notert meg en vesentlig forskjell på langdistanseløping og de øvrige aktivitetene; Nemlig at folk gråter når de kommer i mål. Jeg har observert utallige løpere passere målstreken i et maraton på både 3, 4 og 5 timer, som feller tårer i det de passerer målstreken. Også store menn med røft skjegg.

Noen jubler og hyler, før de i det hele tatt har sett på klokken og før de har innsett at de har levert ekstremt dårlige resultater – i forhold til resultatlisten. De aner nok at de er på nedre halvdel, men de griner likevel. Gledestårer. De bryr seg ikke om resultatet. De nådde målstreken. Punktum.

Jeg har fremdeles til gode å se spillere på et bedriftslag gråte over å ha vunnet en fotballkamp, eller en kompis som hopper opp og ned av glede fordi han har slått meg i tennis. Jeg har vært farlig nære å felle en tåre på golfbanen, men det har vært i ren frustrasjon – og har ingenting med idrettsglede å gjøre.

Den største gleden er å føle at man nesten dør

Gledestårer i breddeidretten er et spesielt fenomen, og særegent for kondisjonsaktiviteter. Jeg husker godt min debut på maratondistansen. Diltende over mål i en patetisk fart, på en patetisk tid. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne og grine. Følte jeg måtte holde masken. Jeg har aldri vært så glad, og hadde lyst til å klemme alle rundt meg. Heldigvis var jeg ikke stand til særlig annet enn å stå stille og kjenne på smertene. Kroppen var fullstendig utmattet, nær-døden-utmattet, samtidig som jeg opplevde en ubeskrivelig lykkefølelse. Med en blanding av enorme smerter og en rus av glede, blir man svært emosjonell.  Du kjenner at du lever – kanskje fordi du føler deg så nære døden?

Maraton handler i de aller fleste tilfeller om å vinne. Men altså svært, svært sjelden om å vinne over andre enn seg selv. Derfor er tiden man løper på egentlig ikke relevant for andre enn den det gjelder. Når jeg snakker med mine aktive løpevenner, så er de egentlig ikke imponert over tiden min. De er imponert over at det er min tid.

Selv om maraton er en feig idrett, fordi den i det store og det hele er blottet for konkurranseaspektet, så er det en aktivitet som setter livet i perspektiv. Maraton handler om å konkurrere mot seg selv, selvpålagte begrensninger og ikke minst mot en distanse som gir deg et innblikk i komplett utmattelse.

Mest av alt er det en emosjonell og mental øvelse. De fysiske smertene er bare en bitteliten bivirkning av lykkerusen som møter deg ved målgang. Prøv, og du vil oppleve smerte som er verdt det.

Advarsel: et pushy innlegg (fordi saken er god)

På leting etter et nytt maraton, kom jeg over et genialt konsept: Fred’s Team. Historien startet med et blikk  på Chicago Marathon, 10.10.2010.

Der kunne jeg lese om hvordan jeg på en enkel måte både kunne løpe et maraton og samtidig bidra til en viktig og god sak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å forplikte meg til et fundraising-program der jeg skal samle inn 2 000 dollar (omtrent NOK 12 500).

Fred’s Team

Fred’s Team har som formål å samle inn penger til kreftforskning og behandling av kreftpasienter ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. One mile at a time!

Iløpet av 15 år har Fred’s Team samlet inn 38 millioner dollar for foregangsforskning på kreft. Slikt gjør en forskjell!

Alle bidrag bidrar

Jeg vil be alle som har et ledig øyeblikk, hjelpe meg å løpe for en god sak. Det finnes ikke noe minstebeløp og alle pengene går uavkortet til kreftsaken. Du kan donere 1 dollar om du vil, så det er virkelig bare snakk om tiden det tar å klikke på denne linken og legge inn ønsket beløp.

På forhånd, tusen takk

Fred’s Team på Facebook

Fred’s Team på Twitter

Fra og med året 1999 ble det en selvfølge for meg å daglig besøke internett. Jeg erstattet Posten med internett, og avisene begynte å miste mitt daglige bidrag i kassen. I tillegg var det et fint sted å søke etter møbler og sånn på finn.no, samt drømme om reiser og kanskje en og annen bil.

Disse relativt lite sosiale aktivitetene ble flyttet fra Postens filialer, Aftenpostens papirmølle og reisebyråets lokaler i Nedre Slottsgate, til ett samlingspunkt – dette internettet.

Endringer

De siste 11 årene har endret mye på mine selvfølgelige, daglige aktiviteter. Mail har blitt et nødvendig onde, jeg vet ikke om et eneste fysisk reisebyråkontor, dørmatta mi er alltid ledig, fysiske DM-er er fraværende i postkassen, jeg har dividert min tid i fysiske butikker, på leting etter klær og ting, med 10.

Selv tv-en min har fått unngjelde, den er knapt i bruk iløpet av uken.

MEN. Jeg har blitt mer sosial både fysisk og digitalt. Jeg har mer å gjøre,  men fått bedre tid. Jeg har 10 000 prosent flere kanaler å forholde meg til, men har bedre oversikt. Internett har optimalisert Jørgen – og mange andre.

Hvis en 31-åring kan endre seg så radikalt på få år grunnet tilgjengelig teknologi, er det morsomt å tenke på hva kidsa driver med. Kidsa på videregående skoler lurer på hva MSN er godt for, og hvorfor vi på 30 + alltid må planlegge hva som skal skje i helgen. Det som skjer det skjer, de er oppdaterte i nuet. Enten gjennom statusoppdateringer eller chat, via gadgets. Gadgets seff.

De vet alltid hvor festen er – nå, de vet alltid hvor salget er – nå, de vet alltid hvorfor Kamilla er glad eller trist- nå, de vet alltid det de vil vite – nå.

Hvordan? Facebook selvfølgelig.

Hva så?

For bedrifter utgjør dette ikke store endringer vel? Nei, det er sant. Det er de samme menneskene som skal handle, de samme pengene som skal brukes og de samme produktene som skal selges. Det som derimot utgjør en stor omveltning for bedrifter, er plattformen de gjør seg tilgjengelige på. Men det fordrer også en viss deltakelse. Markedsføring har gått fra å kjøpe til å gjøre.

Du har sikkert hørt at sosiale medier er 10% teknologi og 90% deltakelse. Dette må ikke tolkes feil. Fordi hvis du ikke er på Facebook (les: teknologi) i 2010, så er du ikke på det nye internettet. Du kan ikke delta fraværende.

Hjemmeside

På den tiden da internett ble en selvfølgelighet i hverdagen, ble det også en selvfølge for en bedrift og ha et nettsted på internett. Enten i form av en reklameplakat, informasjonsentral, kontaktpunkt eller som butikk.

Hjemmeside 2.0

Idag er Facebook en selvfølgelighet i hverdagen for alle. Følgelig er det også naturlig for alle bedrifter å bygge et nettsted på Facebook – eller det nye internettet.

På samme måte som du ikke kunne være foruten en hjemmeside på internett for 5 år siden, kan du heller ikke være uten en Facebook-side idag.

Når? Nå.

Som bedrift har man faktisk ikke så lang betenkningstid på om man skal på Facebook, så sett igang.

For noen vil det forøvrig bli en utfordring å finne ut hva man skal gjøre på Facebook. Hvis du ikke vet hva ennå, så finner du det tidsnok ut, så sett igang du også.

Hvis du er redd for å gjøre noe galt, kan du jo alltids trøste deg med å søke litt i archive.org og finne pinlige øyeblikk fra hjemmesiders historie.

Om 5 år kan det hende jeg må lese dette innlegget i skam fordi noe annet er større og viktigere. Men hvem har tid til å vente på “the next big thing” når alle vi andre lever i nuet?

Dette er likevel en interessant utvikling. Google møter motbør i mange land. De har en egen side med Criticism of Google på Wikipedia, ledere blir dømt til fengsel for at noen publiserer en mobbe-video og de har blitt en faktor i Obama vs Kina ligningen.

Dette har kanskje ført til et større fokus på å blokkere fremtidige personvernutfordringer i både mindre og mer utviklede land. 1000 fremtidige søksmål mot Googles innsamling av brukerdata faller altså i grus neste uke.

Selv om de utfordrer sitt eget produkt ved å tilby en slik tjeneste, skal de ha honnør for å være så proaktive. Hvis Google hadde spilt sjakk, ville jeg foretrukket å møte en annen motstander.

Forøvrig minner dette meg om et av mine favoritteventyr. Nemlig Alf Prøysens:

Geitekillingen som kunne telle til ti

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:

- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

- Hva gjør du for noe? sa kalven.

- Jeg teller meg, sa geitekillingen. – Skal jeg telle deg også?

- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.

- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?

- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:

- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.

- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.

- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

- Hva er det for noe? sa bjellekua.

- Jeg teller, sa geitekillingen. – Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.

Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.

- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.

Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene de geitekillingen og kalven og kua kom settende. – Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.

- Han teller oss, rauter kalven.

- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.

- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.

- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.

- Det var da svært til fart, sa hesten.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Åssen gjør han det da? sa hesten.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.

- Svært til hastverk dere har da, sa purka.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Han kan bare vente, vrinsket hesten.

- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.

- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.

- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.

- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.

- Kom og hjelp, gol hanen. – Skuta synker!

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle?

- Jeg kan! sa geitekillingen.

- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.

- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

(Foto: Per Eide)
Jeg sendte en mail til journalisten, som for the record bare har gjort jobben sin. Følte for å dele den her:

Hei Espen,

Jeg må si jeg ble litt forundret over denne tilsynelatende, bitre nestlederen i Pressefotografenes klubb som mener at fotografer har monopol på å ta bilder. Hurtigruten oppnår åpenbare, økonomiske fordeler ved å oppfordre folk til å sende inn bilder fra sin opplevelse fra ferden. Men det kan vel ikke vinkles i noen annen retning enn at det er klokt. Med de tallene du refererer til, syns jeg det er vanskelig å finne noe negativt å si, annet enn at man må ta av seg hatten for et smart initiativ med gode resultater.

I tillegg til den billige fotobanken de bygger opp, har de klart å skape et unikt engasjement og en slags dialog med deler av kundegruppen sin. Nettopp engasjement kommer til å bli noe av det viktiste markedsførings-remediet det neste tiåret.

Forbrukeren ønsker å ta del i merkevaren, og til og med påvirke bedriftens retning. Folk vil designe sine egne sko – ikke ha de som er i butikken. Folk ønsker å kunne poste et blogginnlegg om sin siste sydentur med Star Tour, for deretter å få svar i kommentarfeltet fra en ansatt i Star Tour med sitt syn på saken. Slikt beriker informasjonen som blir lagt igjen om selskapene der ute. Det handler om å bruke tid med et brand, fremfor å få en reklame slengt etter seg i mindre passende øyeblikk.

Hvis Hurtigruten oppnår å få tilsendt så mange bilder, ja så sier dette noe om at folk ønsker å tilbringe tid med merkevaren Hurtigruten. En nestleder i Pressefotografenes klubb kan ikke bestemme om de får lov til det.

Facebook eier rettighetene til alle bilder du, jeg og alle andre publiserer. Og dette er folk klar over. Facebook har 400 mill aktive brukere, og det samme antallet aksepterer betingelsene. Det legges ut 3 milliarder bilder på Facebook per måned. 100 millioner per dag.

Om det er rett eller galt, kan selvsagt diskuteres. Men å diskutere 800 bilder, som er innsendt av frivillige reisende (sikkert også noen amatør-fotografer, som ønsker å vise frem et talent), med en så snever nestleder i Pressefotografenes klubb, blir som å diskutere sushi med Ingrid Espelid.

Dette er ikke kritikk av deg eller artikkelen. For jeg liker debatten, men den bør se flere vinklinger.

Jeg kan ikke annet enn å hylle initiativet til Hurtigruten.

Legger ved en god artikkel om sosiale medier, skrevet av Kenneth Gvein

Med vennlig hilsen

Jørgen El Fakiri

På kulturdepartementets nettsider hentet jeg ned følgende sitat:
“Digitale produkt sende over Internett vert behandla som tenester og ikkje varer”.

Det betyr altså at en film jeg ser på mac-en er en tjeneste, mens den jeg ser på dvd er en vare. Jeg er med på det fysiske aspektet, men det burde vel strengt tatt vært omvendt, av miljøhensyn. Dessuten kjøper jeg ikke boksen, dvd-platen, bokpapiret eller omslaget. Jeg kjøper innholdet.

Det hadde vært mye bedre om Sigbjørn Johnsen bare kunne vært ærlig og sagt at dette er en inntekt vi ønsker, fordi det kan bli mye penger i statskassen. Det hadde vært lettere å akseptere. Heldigvis er det ikke jeg som sitter på det tunge ansvaret for alle pengene våre. Vi stemmer frem og lønner disse menneskene, for at de skal gjøre de beste valgene med resten av pengene våre. Basert på tillit og beundring. Ærlighet bærer tillit – sprøyt det motsatte.

Håper ikke Finansdepartementet finner ut at nettbutikker holder åpent på søndager.

Meld deg på Facebook-gruppen: E-bøker er også bøker, så hvorfor momsforskjell?

Den saklige, objektive argumentasjonen.
I Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), Kapittel 2. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse står det ganske enkelt svart på hvitt at:

“Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.”

I artikkelen i Aftenposten og vg henviser Siv Jensen til at ” Kirkens Bymisjon og andre undergraver Stortingets vedtatte politikk.” Hmm.

Jeg sparer dere for det åpenbare medmenneskelighetskortet.