Plasseringen eller tiden er sjelden det som avgjør hvor god prestasjonen er. Det er få i min løpekrets som lar seg imponere og/eller inspirere av en maratontid på 3 timer minus 7 minutter. En tid flere av de kan leke seg igjennom på en søndagstur i marka. Likevel syns de at tiden er bra, til meg å være. Og i det ligger nok mye av nøkkelen til hvordan vi vurderer slike prestasjoner.

Personlig syns jeg for eksempel at min bror, Petter, gjennomførte en mye tøffere oppgave og leverte et bedre resultat enn meg – med sine 3:42 i samme maraton. Petter hadde ikke trent for dette, og det gjør ikke saken bedre at han veier 6-7 kilo for mye for en slik tid. Dessuten innebærer det mer smerte å løpe et maraton på 3:42 enn 2:53. Man vil uansett måtte presse seg så hardt man klarer på en slik distanse, og det er vondere å møte veggen når du er i dårlig form.

Underveis tenkte jeg også mye på de deltakerne jeg tok igjen med en runde. Noen var out of shape, andre var, nei alle var out of shape. Men de skulle bare fullføre sine 42 195 meter. Koste hva det koste vil. Det står det respekt av. De legger ut på det umulige, for å bevise overfor seg selv, at alt er mulig. Ubevisst til inspirasjon for andre. Jeg vet at jeg klarer å gjennomføre et maraton i 19 av 20 tilfeller – de derimot,  har alle odds imot seg.

En defensiv sport

Det å løpe et maraton handler ytterst sjelden om å vinne. Jeg anslår at tre-fire av deltakerne på søndag, løp for å vinne. Noen flere løp kanskje for en medalje. Et knippe andre kjempet for en topp 10-, topp 20 plassering. Vi kan muligens telle 30-40 deltakere totalt, som stilte til start med ett av ovennevnte utgangspunkt. Det stopper nok der.

Resten, altså 98 prosent av deltakerne i søndagens Oslo Maraton stilte av en helt annen årsak; nemlig for å kjempe mot seg selv.

Maraton er ikke en idrett

En noe irrasjonell påstand. Selvsagt er maraton en idrett. Det er en konkurranse, der fysisk og mental aktivitet er helt avgjørende. Ergo en idrett. Men som mine antydninger foreslår, så er ikke maraton en konkurranse i ordets rette forstand, for brorparten av deltakerne. Det o’store flertall løper mot seg selv, sin egen tid eller kun for å gjennomføre. Maraton er så mye mer enn en idrett.

Jeg har bedrevet mange ulike aktiviteter, og i de seneste årene har det dreid seg om breddeidrett (les: lavt nivå, for gøy). Jeg har vært involvert i fotball, tennis, langrenn, golf og ikke minst langdistanseløping.

Jeg har notert meg en vesentlig forskjell på langdistanseløping og de øvrige aktivitetene; Nemlig at folk gråter når de kommer i mål. Jeg har observert utallige løpere passere målstreken i et maraton på både 3, 4 og 5 timer, som feller tårer i det de passerer målstreken. Også store menn med røft skjegg.

Noen jubler og hyler, før de i det hele tatt har sett på klokken og før de har innsett at de har levert ekstremt dårlige resultater – i forhold til resultatlisten. De aner nok at de er på nedre halvdel, men de griner likevel. Gledestårer. De bryr seg ikke om resultatet. De nådde målstreken. Punktum.

Jeg har fremdeles til gode å se spillere på et bedriftslag gråte over å ha vunnet en fotballkamp, eller en kompis som hopper opp og ned av glede fordi han har slått meg i tennis. Jeg har vært farlig nære å felle en tåre på golfbanen, men det har vært i ren frustrasjon – og har ingenting med idrettsglede å gjøre.

Den største gleden er å føle at man nesten dør

Gledestårer i breddeidretten er et spesielt fenomen, og særegent for kondisjonsaktiviteter. Jeg husker godt min debut på maratondistansen. Diltende over mål i en patetisk fart, på en patetisk tid. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne og grine. Følte jeg måtte holde masken. Jeg har aldri vært så glad, og hadde lyst til å klemme alle rundt meg. Heldigvis var jeg ikke stand til særlig annet enn å stå stille og kjenne på smertene. Kroppen var fullstendig utmattet, nær-døden-utmattet, samtidig som jeg opplevde en ubeskrivelig lykkefølelse. Med en blanding av enorme smerter og en rus av glede, blir man svært emosjonell.  Du kjenner at du lever – kanskje fordi du føler deg så nære døden?

Maraton handler i de aller fleste tilfeller om å vinne. Men altså svært, svært sjelden om å vinne over andre enn seg selv. Derfor er tiden man løper på egentlig ikke relevant for andre enn den det gjelder. Når jeg snakker med mine aktive løpevenner, så er de egentlig ikke imponert over tiden min. De er imponert over at det er min tid.

Selv om maraton er en feig idrett, fordi den i det store og det hele er blottet for konkurranseaspektet, så er det en aktivitet som setter livet i perspektiv. Maraton handler om å konkurrere mot seg selv, selvpålagte begrensninger og ikke minst mot en distanse som gir deg et innblikk i komplett utmattelse.

Mest av alt er det en emosjonell og mental øvelse. De fysiske smertene er bare en bitteliten bivirkning av lykkerusen som møter deg ved målgang. Prøv, og du vil oppleve smerte som er verdt det.

Advarsel: et pushy innlegg (fordi saken er god)

På leting etter et nytt maraton, kom jeg over et genialt konsept: Fred’s Team. Historien startet med et blikk  på Chicago Marathon, 10.10.2010.

Der kunne jeg lese om hvordan jeg på en enkel måte både kunne løpe et maraton og samtidig bidra til en viktig og god sak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å forplikte meg til et fundraising-program der jeg skal samle inn 2 000 dollar (omtrent NOK 12 500).

Fred’s Team

Fred’s Team har som formål å samle inn penger til kreftforskning og behandling av kreftpasienter ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. One mile at a time!

Iløpet av 15 år har Fred’s Team samlet inn 38 millioner dollar for foregangsforskning på kreft. Slikt gjør en forskjell!

Alle bidrag bidrar

Jeg vil be alle som har et ledig øyeblikk, hjelpe meg å løpe for en god sak. Det finnes ikke noe minstebeløp og alle pengene går uavkortet til kreftsaken. Du kan donere 1 dollar om du vil, så det er virkelig bare snakk om tiden det tar å klikke på denne linken og legge inn ønsket beløp.

På forhånd, tusen takk

Fred’s Team på Facebook

Fred’s Team på Twitter

Den saklige, objektive argumentasjonen.
I Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), Kapittel 2. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse står det ganske enkelt svart på hvitt at:

“Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.”

I artikkelen i Aftenposten og vg henviser Siv Jensen til at ” Kirkens Bymisjon og andre undergraver Stortingets vedtatte politikk.” Hmm.

Jeg sparer dere for det åpenbare medmenneskelighetskortet.

Det finnes tre typer løpeorgasme. Jeg skal beskrive dem så godt jeg kan:

Omgivelsesorgasmen

For noen år siden opplevde jeg alle maratonløperes største skrekk, nemlig for første og siste gang (bank, bank, bank) å måtte bryte et maraton. Årsaken til dette var at jeg hadde utfordret et runners knee litt i hardeste laget, og halvveis måtte jeg hoppe inn i en sykebil. Dog, selv med intense smerter og nederlaget ved å måtte bryte, opplevde jeg altså omgivelsesorgasmen.

Dette skjedde i Hornindalsvatnet maraton, som går av stabelen nettopp ved Hornindalsvatnet. Hornindalsvatnet er Europas dypeste innsjø med sine 514 meter på det dypeste. Foruten å være dypest i Europa, så ligger den i utrolig vakre omgivelser. Omgivelsesorgasmens suksess påvirkes altså av faktorer som geografi, vær og tid på året. I prinsippet kan den forekomme uten løpesko, men selve løpingen er jo en forutsetning for at den skal falle inn under kategorien løpeorgasme.

Idag opplevde jeg denne i Rio, nettopp på grunn av gleden jeg følte ved å løpe i 35 grader og sol, akkompagnert med havets bølgebrus. En lykkerus som alle i Norge kan oppleve, siden vi har verdens vakreste natur.

Sosialorgasmen

Denne kan virke enkel å oppnå. Men den er litt tricky. Faktoren som styrer sosialorgasmen er ene og alene hvem du løper med. Men den utløses kun ved spesielle tilfeller. Jeg har opplevd den flere ganger, så ingen må bli såret eller føle seg utelatt når jeg kun trekker frem ett eksempel.

I sommer løp jeg meg bort. Jeg løp med mine gode venner Tero, Teemu og Ida. Vi skulle løpe fra Harestua til Kikutstua og videre derfra til Sognsvann. En tur som normalt er på omkring 30 km. Turen startet greit, men jeg merket tidlig at jeg ikke hadde fått i meg nok næring den dagen, og jeg gikk veldig fort tom. Tom vil si at jeg løper på lagret fett. Jeg hadde ingen energi og ble slapp allerede etter 15 km. Men vi holdt det gående.

Det vi ikke visste var at vi hadde tatt av feil. Vi løp oss vill i skogen, og havnet fullstendig på avveie. Ingen av oss ante hvor vi befant oss, og da vi kom til en blindvei midt i dype skogen begynte jeg faktisk å bli litt engstelig. Vi hadde ikke sett en levende sjel, annet enn hoggorm, på mange mil. Kroppen min var fullstendig tom.

Da kommer Teemu løpende bort til meg. Jeg løp fremst, for å slippe og snakke med de andre. Jeg trengte å være for meg selv. Teemu tok meg igjen, med en neve bær han hadde funnet i skogkanten. Teemu var like sliten som meg, men han overakte meg bærene. Der, dehydrert, tom og redd fikk jeg altså sosialorgasmen.

Da vi endelig kom til Kikutstua, etter 42 km, hadde jeg allerede oppnådd klimakset, men jeg drakk verdens beste Cola den dagen. Bildet over viser ganske tydelig at vi ikke løp korteste vei fra A til B. Synd at ikke gps-klokken min viste meg kartet før jeg kom til en pc.

Utmattelsesorgasmen

Til sist har jeg spart min favoritt. Denne kan oppleves i de fleste omgivelser, av de fleste, og den kan oppleves når som helst. Hver eneste gang jeg løper over målstreken i et maraton, kommer den. Den kommer ene og alene fordi jeg har presset meg selv for hardt. Den har til og med oppstått under fysisk oppkast.

Dette trenger ikke å skje i konkurranse, det kan også skje på trening. Den eneste faktoren som spiller inn er hvor hardt du presser deg. Går du over det du mentalt tror du mestrer, vil den komme. Det vil pumpes endorfiner fra bukspyttkjertelen opp i ryggraden og du vil kjenne kiling i nakken. Det har hendt at jeg har fått overdose, og begynt å smågråte etter målpassering.

Jeg advarer; endorfiner er uhyggelig like opiater, og du kan fort bli avhengig. Heldigvis er du hektet på noe sunt.

Løp mer, tren mindre

Løping er den mest effektive treningen. Uavhengig av hva en og annen personlig trener har sagt til deg. De tar feil. Alt man trenger å gjøre for å holde seg i god form, er å løpe 30 minutter tre-fire ganger i uken, i eget tempo. Da kommer man i skikkelig god form

Det er naturlig å først ta et steg tilbake til første halvdel av 2006. Google har nettopp offentliggjort sine planer om å åpne et kontor og gjøre sin søketjeneste tilgjengelig fra Kina, på tross av massiv kritikk fra flere hold. Google var lenge tause om deres hensikter, noe som gjorde at bålet til motstanderne bare brente varmere. Etter en stund kommer Eric Schmidt med følgende uttalelse:

“We actually did an evil scale and decided not to serve at all was worse evil.”

En noe flåsete måte å ordlegge seg på, men essensen av det han sier er jeg 100% enig i. Det er bedre å være tilstede og forholde seg til lokale myndigheter, enn å ikke være tilstede i det hele tatt. Google har hatt mye større sjanse til å yte innflytelse på myndigheter og samfunn ved å være tilgjengelig i Kina, enn dersom de hadde vist kineserne ryggen. Jeg har sett at vår alles kjære Jonas Gahr Støre forsvarer Norges ojeaktiviteter i tvilsomme kongeriker med samme argument, i boken “Å gjøre en forskjell”.

Så spoler vi frem 4 år i tid. Google har etablert seg godt i Kina, de har et kontor med et firesifret antall ansatte, innen en rekke områder utover lokal kundeservice. De har ikke klart å bli markedsledere ennå, Baidu.cn har for godt fotfeste til det, men å være på en sterk andreplass i et land som Kina er ingen dårlig situasjon. En og annen toppleder har valgt å forlate firmaet underveis, men det i seg selv er ikke alvorlig for Googles satsning.

Så skjer dette.

Det går lenge mellom hver gang så mange bloggere ytrer sine meninger om et tema slik de har gjort i denne saken. Av alle innlegg jeg har lest, syns jeg reaksjonene er delt ganske så på midten med tanke på om dette er bra eller dårlig.

De positive trekker frem at det er bra at noen tør si ifra til Kina, at Google bruker makten sin til noe positivt, og at de er villige til å ofre inntekter for å stå for et viktig poeng.

På den andre siden ser vi argumenter som at Google kun gjør dette fordi de “taper” i Kina, det er nytteløst at et amerikansk firma tar denne stillingen, og at det kommer til å koste dem markedsandeler også utenfor Kina i det lange løp. Listene er selvsagt mye lengre enn hva jeg her har oppsummert.

Mitt syn på dette er at jeg mener Google gjorde et riktig valg i 2006 ved å gå inn i Kina med et sensurert produkt, i kraft av å kunne påvirke i større grad med tilstedeværelse. Som de sa den gang, og gjentar nå, så ville de overvåke situasjonen nøye og være tilbøyelige til å trekke seg dersom situasjonen utviklet seg negativt.

Hadde Google aldri gått inn i Kina ville denne situasjonen aldri oppstått, og en samlet global presse ville ikke brukt metervis med spalteplass på saken. Google har altså i høyeste grad påvirket situasjonen i positiv forstand, mer enn de kunne gjort uten tilstedeværelse.

Det kan også argumenteres for at Google reddet et og annet liv, blant melkeskandaler, ulovlig produsert medisin og lignende. Denne informasjonen kan det være mange kinesere ikke hadde fått med seg, om det ikke hadde vært for Google.

Hvorvidt dette er bra for Google, derimot, er en annen sak. Google har en sterk posisjon i Kina. Deres tilstedeværelse er på ingen måte noe tapssluk for bedriften, og de har fått tilgang til mange svært dyktige ingeniører ved å oppholde seg der. Potensiell omsetning for Google i Kina de neste 10 årene er nok større enn hva ethvert norsk firma kan drømme om i samme periode.

Det er heller ikke veldig fornuftig i et sosialt øyemed. Slike utsagn blir som regel glemt etter ganske kort tid, og folks inntrykk av firmaet jevner seg ut igjen fort nok. Nike selger fortsatt mange joggesko, selv etter diverse avsløringer om barnearbeid. Kommer Google da til å få noen langvarig positiv effekt etter et slikt utspill?

Dette er nok ikke et steg Google har tatt uten å tenke seg svært nøye om. For meg beviser det at Google er et prinsippfast selskap, som står for det de sier. La oss putte konspirasjons- og grådighetsteoriene til side et lite øyeblikk, og innse at Google faktisk gjør dette med ærlige hensikter. De sa at de ville overvåke situasjonen nøye i 2006. Det har de gjort, og når de opplever en serie alvorlige angrep, samt manglende samarbeidsvilje fra kinesiske myndigheter, da realiserer de utsagnene om å slutte å spille på lag med kinesiske myndigheter.

Dette handler ikke om at Google plutselig har fått en samvittighet etter 4 år med grådig uansvarlighet i Kina, ei heller at de innser markedet som tapt. Dette er resultatet av en serie hendelser, til dels alvorlige, som har gjort at Google føler de nå må gjøre det eneste rette overfor sine brukere.  Det er mulig dette går på bekostning av langsiktig markedsverdi, eller gir et midlertidig tap av ansikt. Men Google har aldri vært fremmed for slike ofre tidligere, og det er betryggende at et selskap jeg er så avhengig av i mitt internett-liv, fortsatt er villig til å å ta slike drastiske steg for å beskytte sine brukere.

Ikke-hits i 2010:

1. Papiraviser
Jeg har vanskelig for å se at papiravisene har særlig mange liv igjen. Om få år, ser vi på tabloidpapiraviser som ubrukelige, miljøsnyltere. Kanskje ikke i 2010, men de blir ihvertfall ingen hit med vekst i opplagene.

2. Telemarketing
Færre handler over telefon. Enklere å gjøre slikt på nett.

3. Annonsering i massemedier alene
De fleste annonsører har innsett at massemediene må følges opp med delaktighet i andre, vitale kanaler.

4. Kjøpt annonsering på internett alene
Deltakelse og dialog, PR og omtale.

5. Biler med høyt CO2-utslipp
Innen høsten 2010 blir du uglesett og beledd med unødvendig stor og miljøfiendtlig bil. Tar forbehold om noe tregere utvikling i grisgrendte strøk.

6. Laboratoriedyrket kjøtt
Det har foreløpig en slapp, slimaktig og seig konsistens. Anbefaler å vente til 2017-årgangen.

7. Sigaretter
Røyken er litt tilbake i trendskyen. Men et kraftig tilbakefall finner sted etter sommeren, og ingen røyker i 2012. Dessuten blir det ulovlig innen 2020, og Dagfinn Høybråten får sin byste reist foran slottet. Karl Johan blir ihvertfall ikke noen stor hit igjen. Han var vel egentlig fransk, og de blir heller ingen hit, med en sittende president på Ritalin og en integreringspolitikk som har gått amok.

8. George W. Bush
Å hevde noe annet ville vært selvmotsigende. Det kommer vel ut 10-15 bøker om ham – bøker som neppe bidrar til å hitify Bush.

9. Barack Obama
Nådde vel en stor høydetopp med innvielse av presidentskapet, og ikke minst Fredsprisen. Blir vanskelig å tangere/slå 2009, så Obama blir en aldri så liten skuffelse i 2010. Det viktigste er tross alt hva han gjør før det neste valget. Om han er flink på Twitter og Facebook og sånn, for det er jo der han vant det foregående valget. Twitter og Facebook. Også sånn kampanjeside med e-post-abonnement.

10. Dårlig journalistikk
Stadig flere tyr til ugrunn journalistikk, og det blir neppe noen stor høydare for denne etterhvert så befolkningsterke sjangeren i 2010. De dyktige journalistene dobler sin egen prislapp og verdi i 2010.

11. Sveits
Sveits finner ut at folkeavstemning for eller mot muslimske minareter var et dårlig trekk. Spesielt når motstanderne vant med 58 prosent. Tror ikke plakater med minareteter formet som raketter bidrar til at Sveits blir satt på andre kart enn kart over bananrepublikker. Uten å vite særlig mye om Sveits, utover denne famøse folkeavstemningen midt i smørøyet av rike Europa. Snakk om snylte oss andre, rike vestlige land for anledninger til å slå litt ifra oss. Vi har Jonas vi, alltid diplomatisk og kjedelig. Aldri noe tull. Jonas blir neppe noen hit i 2010. Det blir fundamentalistenes år. Fundamentalistene på begge sider.

12. Radarvarslingreklamer på TV
Har du sett reklamen for radarvarsling? Den som sier at “8 av 10 nordmenn kjører for fort. Unngå å bli tatt. Abonner på radarvarsling!” Herregud. Selv fikk jeg min første fartsbot i fjor. Farten min ble målt til 126 km/t i 90-sonen. Da syns jeg 6500 kr i bot var altfor mildt. Jeg burde fått minst 90 dager i fengsel for uaktsomt drapsforsøk. Radarvarslingreklamer på TV blir ingen hit i 2010. Ei heller radarvarslingstjenester. Det blir interessant når polititet utvikler radarvarsling for radarvarsling-varslere.

13. Dopsmuglere i Bolivia
Unge, naive norske jenter i Bolivia klarte ikke å overdøve Moland og French i år. Ei heller vil de klare dette i 2010, for da får våre to mest spennende landsmenn, beskjed om at de får komme til Norge. Slikt blir det stories av.

Sånn, det var mine 13 spådommer om ting som ikke kommer til å slå an i 2010. Håper jeg bommer på noen av punktene, for få gode ting er 13.

Aslak, du husker sikkert den berømte minibussen til pappa fra tiden i Lyn. Jeg anslår at han har kjørt til omkring én million fotballkamper og treninger, hvis vi ganger hver tur med antall barn/ungdommer han fylte bilen med. Pappa er såkalt nordafrikaner, selv foretrekker jeg betegnelsen marokkansk berber. Minibussen burde kanskje blitt nevnt i boken, fremfor en irriterende og misvisende navnomdreining i kapittelet om den famøse voldelige kvelden i Nydalen. Navnbyttet fra Petter til Farid forvrenger mye av historien, og er tydelig bevisst utført. Nok om det.

Jeg har hverken utdannelse, kompetanse og/eller nok bakgrunnsstoff faglitterært til å mene for mye om dette temaet. Men, jeg har noe erfaring, samt tanker om både forskning du refererer til og innspill på løsninger. Igjen, jeg er kun for lekmann å regne i forhold til de mengder informasjoner som jeg vet at du har konsumert. Jeg kjenner til din litteraturkonsumkapasitet.

Likevel. I boken, Ekstremistan, skriver du om Putman og hans undersøkelser om dugnads- og frivillighetsarbeid blant folk fra ulike deler av verden. Dette er det eneste kapittelet jeg reagerer på i boken – resten står til terningkast 5 etter mitt skjønn. Mitt skjønn veier nok ikke så tungt, men ta det som en kompliment fra en venn og en person med erfaring fra mange av dine drøftinger. Jeg er jo faktisk med i boken også

Jeg syns at den nevnte undersøkelsen mangler endel tyngde og mening, særlig hvis man greier å trekke inn litt flere parametere enn andel besvarelser som ytrer at de har utført frivillighetsarbeid. Enten det, eller så har du tatt med litt få bruddstykker av undersøkelsen i boken. Det er nok viktig og riktig å trekke inn både kultur og demografi i en slik undersøkelse.

Hvorfor kultur? Jo, fordi vi i Norge har en litt annen oppfatning av dugnad og frivillighetsarbeid. Hvis en venn av pappa hadde trengt hjelp til å flytte fra Rif i nord til Marrakech i syd, ville han ikke nølt et sekund med å ta fri fra jobb og familie for å kjøre ned med flyttelass. Såkalte vennetjenester henger langt løsere i Marokko eller i marokkanske miljøer, enn det jeg noen gang har erfart i andre miljøer jeg har vanket. Jeg har aldri hørt “nja, vet ikke om jeg kan” fra en person med marokkansk herkomst. I tilfellet med flyttelasset ville kanskje en nordmann som meg, ansett den gode gjerning som godt gammeldags, norsk, dugnadsarbeid. En marokkaner har ikke noe navn på det.

Du skal være litt forsiktig med å svartmale mennesker med minoritetsbakgrunn som dårlige bidragsytere. Jeg hadde knust verdens beste og mest utholdende fotballspiller i maraton, ene og alene fordi jeg har løpt maraton endel ganger. For fotballspilleren er det en ukjent arena, med helt andre spilleregler.

Hvorfor demografi? Undersøkelsens ordlyd tok for seg om vedkommende hadde utført arbeid for en frivillig organisasjon. I boken sammenligner du Norge med land som enten selv har behov for humanitær bistand, eller som aldri har hørt om frivillige organisasjoner fordi det ikke finnes i deres rurale strøk. Undersøkelsen faller i så måte på sin egen urimelighet, og sosial kapital og tillit kan neppe måles i hvor stor andel av befolkningen, i et område, som utfører såkalt frivillig arbeid (i vestlig målestokk).

Har jeg misforstått kapittelet og/eller undersøkelsen?

Jeg er dog enig i de fleste av dine betraktninger, men jeg er ikke i like stor grad enig i den såkalte empirien som fremlegges ved dette caset.

Det er ikke greit at visse innvandrergrupper er overrepresentert i statistikk over trygdeytelser, arbeidsledighet osv. Men vi må som nasjon ta inn over oss, at det på mange måter er vi som står til ansvar når det skjer. Det er svært få som oppriktig har et ønske om ikke å bidra. De aller fleste ønsker å bidra, men da må vi legge til rette for det – for flest mulig. Og noen ganger må vi også gjøre det på andre premisser enn vi er vant med. Globaliseringen er ikke noe vi kan være for eller i mot, på samme måte som vi ikke er for eller i mot internett Foreldre i dag må forholde seg til at 2,2 millioner facebookere er løpsk. At døtrene deres chatter med eldre gutter på Nettby. At sønnene deres opplever mobbing på blogger. Vi må finne nye spilleregler og tilpasse oss de nye arenaene.

Når det gjelder løsninger, finnes det nok flere. Jeg tror vi må se på utfordringene i to faser:

1. Nuet: I dag opplever vi en mangel i tilstedeværelse blant familier med minoritetsbakgrunn. Et alternativ vil kunne være å involvere skolene i prosessene og dynamikken som driver idrettslagene fremover. Skolene har definitivt kompetansen og de rette forutsetningene for å klare dette. Det mangler selvsagt på midler. Ønsker folket å betale gildet gjennom skattekroner? Med de midlene som finnes i skolene per tid, kommer vi nok ikke så langt. Med det som utgangspunkt ville vi ikke rukket å stave “knekkebrød” før kassen var tom.

En nær bekjent utdanner seg til å bli lærer, og jeg har plukket opp endel utfordringer som de yrkesaktive kollegene hennes står overfor. Jeg har også selv blitt mer bevisst på rene faglige elementer i forhold til hvordan skolen må ta hensyn til barn med annet morsmål. Blant annet har jeg lært at det er dokumentert at opplæring på barnets morsmål i deler av skolens undervisningsopplegg, tilrettelegger for bedre utvikling for barn etter mellomtrinnet i skolen. Norsk og undervisning på norsk alene vil hemme barnets utvikling, og gjøre barnet til en fremtidig skoletaper. Denne vitenskapen var jeg ikke kjent med, og antakelig uenig i, før jeg fikk det forklart.

Poenget er at helt elementær og viktig kunnskap, som pedagogene innehar, kan for oss dødelige anses å være ulogisk og merkverdig, uten en god forklaring. Jeg og alle andre voksne uten pedagogisk bakgrunn har behov for større forståelse og mer inngående kunnskap om oppdragelse/utdannelse.

Kanskje alle foreldre, og spesielt de med minoritetsbakgrunn, har behov for opplæring i pedagogikk, samfunnsdynamikk, idrett og kultur? Ikke sånn avlegge-ed-til-flagget-tøv, som Abid trodde han kunne kjøpe seg stemmer med. Faglig kompetanse og forståelse for samfunnsfag og barns utvikling. Vi må ikke tro at vi skal fornorske innvandrere, men vi må forsøke å legge til rette for våre felles interesser; nemlig barna.
Grunnkurs samfunn og oppdragelse. 4 kvelder á tre timer. Hvem: Alle foreldre med forsørgeransvar. Obligatorisk. (Ropte noen sosssialist?)

2. Utsiktene: For fremtiden har jeg en oppfatning av at, slike som meg, som er født og oppvokst i Norge har et annerledes syn på det å bidra for fellskapet. Nå har jeg kanskje et annet utgangspunkt enn gjennomsnittpersonen med innvandrerforeldre, ved at min mor var norsk og min far var hyper-engasjert? Dog håper og tror jeg at engasjementet øker om få år, parallelt med at min generasjon blir foreldre til større barn.

De fleste innvandrere har et annerledes – ikke et fraværende – forhold til dugnadsarbeid. La oss heller utnytte dette, men på alles premisser, ikke bare våre.

Er det egentlig så mange land som har en egen betegnelse på det å følge opp barna sine?

PS! Ekstremistan er en særdeles god og engasjerende bok!