(Foto: Per Eide)
Jeg sendte en mail til journalisten, som for the record bare har gjort jobben sin. Følte for å dele den her:

Hei Espen,

Jeg må si jeg ble litt forundret over denne tilsynelatende, bitre nestlederen i Pressefotografenes klubb som mener at fotografer har monopol på å ta bilder. Hurtigruten oppnår åpenbare, økonomiske fordeler ved å oppfordre folk til å sende inn bilder fra sin opplevelse fra ferden. Men det kan vel ikke vinkles i noen annen retning enn at det er klokt. Med de tallene du refererer til, syns jeg det er vanskelig å finne noe negativt å si, annet enn at man må ta av seg hatten for et smart initiativ med gode resultater.

I tillegg til den billige fotobanken de bygger opp, har de klart å skape et unikt engasjement og en slags dialog med deler av kundegruppen sin. Nettopp engasjement kommer til å bli noe av det viktiste markedsførings-remediet det neste tiåret.

Forbrukeren ønsker å ta del i merkevaren, og til og med påvirke bedriftens retning. Folk vil designe sine egne sko – ikke ha de som er i butikken. Folk ønsker å kunne poste et blogginnlegg om sin siste sydentur med Star Tour, for deretter å få svar i kommentarfeltet fra en ansatt i Star Tour med sitt syn på saken. Slikt beriker informasjonen som blir lagt igjen om selskapene der ute. Det handler om å bruke tid med et brand, fremfor å få en reklame slengt etter seg i mindre passende øyeblikk.

Hvis Hurtigruten oppnår å få tilsendt så mange bilder, ja så sier dette noe om at folk ønsker å tilbringe tid med merkevaren Hurtigruten. En nestleder i Pressefotografenes klubb kan ikke bestemme om de får lov til det.

Facebook eier rettighetene til alle bilder du, jeg og alle andre publiserer. Og dette er folk klar over. Facebook har 400 mill aktive brukere, og det samme antallet aksepterer betingelsene. Det legges ut 3 milliarder bilder på Facebook per måned. 100 millioner per dag.

Om det er rett eller galt, kan selvsagt diskuteres. Men å diskutere 800 bilder, som er innsendt av frivillige reisende (sikkert også noen amatør-fotografer, som ønsker å vise frem et talent), med en så snever nestleder i Pressefotografenes klubb, blir som å diskutere sushi med Ingrid Espelid.

Dette er ikke kritikk av deg eller artikkelen. For jeg liker debatten, men den bør se flere vinklinger.

Jeg kan ikke annet enn å hylle initiativet til Hurtigruten.

Legger ved en god artikkel om sosiale medier, skrevet av Kenneth Gvein

Med vennlig hilsen

Jørgen El Fakiri

Ikke-hits i 2010:

1. Papiraviser
Jeg har vanskelig for å se at papiravisene har særlig mange liv igjen. Om få år, ser vi på tabloidpapiraviser som ubrukelige, miljøsnyltere. Kanskje ikke i 2010, men de blir ihvertfall ingen hit med vekst i opplagene.

2. Telemarketing
Færre handler over telefon. Enklere å gjøre slikt på nett.

3. Annonsering i massemedier alene
De fleste annonsører har innsett at massemediene må følges opp med delaktighet i andre, vitale kanaler.

4. Kjøpt annonsering på internett alene
Deltakelse og dialog, PR og omtale.

5. Biler med høyt CO2-utslipp
Innen høsten 2010 blir du uglesett og beledd med unødvendig stor og miljøfiendtlig bil. Tar forbehold om noe tregere utvikling i grisgrendte strøk.

6. Laboratoriedyrket kjøtt
Det har foreløpig en slapp, slimaktig og seig konsistens. Anbefaler å vente til 2017-årgangen.

7. Sigaretter
Røyken er litt tilbake i trendskyen. Men et kraftig tilbakefall finner sted etter sommeren, og ingen røyker i 2012. Dessuten blir det ulovlig innen 2020, og Dagfinn Høybråten får sin byste reist foran slottet. Karl Johan blir ihvertfall ikke noen stor hit igjen. Han var vel egentlig fransk, og de blir heller ingen hit, med en sittende president på Ritalin og en integreringspolitikk som har gått amok.

8. George W. Bush
Å hevde noe annet ville vært selvmotsigende. Det kommer vel ut 10-15 bøker om ham – bøker som neppe bidrar til å hitify Bush.

9. Barack Obama
Nådde vel en stor høydetopp med innvielse av presidentskapet, og ikke minst Fredsprisen. Blir vanskelig å tangere/slå 2009, så Obama blir en aldri så liten skuffelse i 2010. Det viktigste er tross alt hva han gjør før det neste valget. Om han er flink på Twitter og Facebook og sånn, for det er jo der han vant det foregående valget. Twitter og Facebook. Også sånn kampanjeside med e-post-abonnement.

10. Dårlig journalistikk
Stadig flere tyr til ugrunn journalistikk, og det blir neppe noen stor høydare for denne etterhvert så befolkningsterke sjangeren i 2010. De dyktige journalistene dobler sin egen prislapp og verdi i 2010.

11. Sveits
Sveits finner ut at folkeavstemning for eller mot muslimske minareter var et dårlig trekk. Spesielt når motstanderne vant med 58 prosent. Tror ikke plakater med minareteter formet som raketter bidrar til at Sveits blir satt på andre kart enn kart over bananrepublikker. Uten å vite særlig mye om Sveits, utover denne famøse folkeavstemningen midt i smørøyet av rike Europa. Snakk om snylte oss andre, rike vestlige land for anledninger til å slå litt ifra oss. Vi har Jonas vi, alltid diplomatisk og kjedelig. Aldri noe tull. Jonas blir neppe noen hit i 2010. Det blir fundamentalistenes år. Fundamentalistene på begge sider.

12. Radarvarslingreklamer på TV
Har du sett reklamen for radarvarsling? Den som sier at “8 av 10 nordmenn kjører for fort. Unngå å bli tatt. Abonner på radarvarsling!” Herregud. Selv fikk jeg min første fartsbot i fjor. Farten min ble målt til 126 km/t i 90-sonen. Da syns jeg 6500 kr i bot var altfor mildt. Jeg burde fått minst 90 dager i fengsel for uaktsomt drapsforsøk. Radarvarslingreklamer på TV blir ingen hit i 2010. Ei heller radarvarslingstjenester. Det blir interessant når polititet utvikler radarvarsling for radarvarsling-varslere.

13. Dopsmuglere i Bolivia
Unge, naive norske jenter i Bolivia klarte ikke å overdøve Moland og French i år. Ei heller vil de klare dette i 2010, for da får våre to mest spennende landsmenn, beskjed om at de får komme til Norge. Slikt blir det stories av.

Sånn, det var mine 13 spådommer om ting som ikke kommer til å slå an i 2010. Håper jeg bommer på noen av punktene, for få gode ting er 13.

Daglig opplever vi saker der bedrifter eller offentlige personer blir uthengt i mediene. Man kan bli uthengt for en litt vel kostbar middag med en sjeik i Midtøsten, som ble avsluttet med signering av en stor kontrakt. I Norge risikerer stortingsrepresentantene å bli stemplet som illojale hvis de sier ja til en lønnsøkning i ny og ne. Man kan til og med bli uthengt for å ha omgang med engler.

I alle medieoppblåste saker er den tapende part alltid den fornærmede. Mediene slipper unna, helt til den dagen noen begår selvmord. Da først tør vi ta en middels selvkritisk prat rundt et bord på Marienlyst eller i Bergen.

En ubehagelig sannhet

I det øyeblikk en person eller et selskap skulle gå til sak mot mediet eller melde de inn til PFU, så har de tapt. Det hender at PFU dømmer i fornærmedes retning, men skaden har da allerede skjedd. Du har å legge deg flat, beklage og håpe at færrest mulig har fått med seg de falske/forvridde påstandene.

Kampen vinnes ikke med PFU-klager og andre mer-buzz-skapende-aktiviteter. Ring heller ikke advokaten din. Injurieadvokat Per Danielsen har hatt praksis i 29 år og aldri vunnet en sak. Negativ omtale reddes ikke med mer omtale. Nettopp derfor ser vi sjelden at kommersielle selskaper går til sak mot dårlig omtale.

PFU ville sannsynligvis hatt 100 ganger så mye å gjøre, hvis det ikke hadde vært for dyktige PR-rådgivere som sørget for at klientene deres gjorde de feil valgene (les: de riktige). Nemlig å ta tiden til hjelp.

Tell til ti

Spontanreaksjoner tar seg dårlig ut i mediene. Bare spør Berit Riise om hennes erfaringer. Spontanreaksjoner er ofte rettferdige, men som regel basert på følelser – ikke fornuft. Det kan være lurt å telle til ti.

Jeg må dessverre meddele at du gjør klokest i å la negativ omtale i tradisjonelle medier svinne hen. Gjør deg heller bemerket i medier der du har anledning til å påvirke i større grad, ikke minst anledning til å engasjere og skape dialog.

En løsning

Hvis skaden først er ute, har man et stort fortrinn hvis selskapet allerede har en etablert blogg. Din side av saken vil komme frem på riktig vis, uten en påvirket journalistisk sensasjonspenn. Du har anledning til å forme nyheten, og belyse de sidene av saken som er viktig for deg.

Når avisen så skal skrive om saken, er journalisten i utgangspunktet forpliktet til å linke til din forklaring, på din blogg. Hvis journalisten mot formodning skulle velge å ikke linke til kilden for ditt selskaps svar, har saken, journalisten og avisen mistet all integritet. Vi er ikke helt der idag, men iløpet av få måneder er det oppe og vedtatt som kutyme i alle norske aviser at man må linke til kilden.

Det er like greit å komme igang med en blogg idag som i morgen. Et nettsted uten en blogg, er som en bil uten hjul.