Jeg har deltatt i endel løp i både inn- og utland. Senest søndag gjennomførte jeg Hustle Up the Hancock. Jeg må si at det var en bekymringsfull utfordring å skulle klatre 94 etasjer, så jeg var faktisk litt nervøs. Ikke bare fordi det hørtes slitsomt ut, men også fordi jeg visste at det var et stort arrangement med mange deltakere. En trappesjakt og 4000 løpere – det var dømt til å ende i fullstendig kaos, tenkte jeg.

Den gang ei. Da jeg ankom 45 minutter før start, fikk jeg raskt utlevert et startnummer, ble pekt i retning laget mitt, sluset inn i en kø, tatt bilde av, først én gang med laget mitt, deretter individuelt. Cheese! Noen meter bortenfor skrev jeg min mors navn på en til-minne-om-plakat, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken, der de sendte av gårde løpere i 8 sekunders intervaller. Et eller annet sted på veien hadde en funksjonær rukket å dytte en hendig, liten vannflaske inn hånden min.

Jeg trippet litt i køen for (i all beskjedenhet) jeg kunne ikke observere noen foran meg som ikke skulle passeres underveis. Siden jeg ikke var påmeldt eliteklassen, stod det nemlig en ganske heterogen demografisk rekke foran meg. Når jeg står på startstreken, glemmer jeg som regel både at jeg løper for en god sak og at de andre deltakerne kanskje ikke har samme syn på sluttid og sånn som meg. Jeg så for meg at jeg måtte gå i kø oppover – i beste fall løpe oppoverslalom. Men det viste seg at det var liten grunn til bekymring. Det var tidvis litt trøblete å passere folk, men alt i alt kostet det meg lite tid og krefter.

Løpet

Et par dager i forveien testet jeg ut hvordan det egentlig er å løpe i trapper, så jeg prøvde meg på 20 etasjer. Jeg fant fort ut at jeg ikke skulle løpe de 94 etasjene på løpsdagen. Jeg måtte heller satse på å gå veldig fort, fordi puls og pust ikke kom til å tillate løping. Siden jeg ikke kjenner min egen hvilepuls, ei heller løper med pulsbelte, måtte jeg føle meg frem til hvilket tempo det var mulig å holde. En veldig interessant øvelse i trapper, fordi små tempo-endringer gjør store utslag på puls og syre. Derfor begynte jeg med lange, raske trinnforseringer (to og to trappetrinn av gangen), med intervaller der jeg kjørte to trinn med høyre ben og ett trinn med venstre. Litt inspirert av Jon Harald Berges bruk av en gammel, romersk stridsteknikk.

Da jeg kom til toppen var jeg nesten litt skuffet over hele opplevelsen. Jeg hadde nemlig forestilt meg at jeg kom til å knekke fullstendig, men derimot var det ganske behagelig hele veien. Løping er jo litt yin og yang – det må gjøre litt vondt for at det skal bli godt. Luften var ganske dårlig så lungene var vonde, men utover det var kroppen i relativ grei forfatning. Selv om jeg ikke hadde klokke følte jeg også at jeg var godt under målet på 15 minutter, og jeg hadde rett (12:59).

Det var en av de dagene der du føler deg litt snytt av deg selv, uten helt å forstå hvor i løypa du skulle gjort det bedre – rettere sagt, påført deg selv mer smerte. Men det var en artig trappeløp-debut. Og det er vel med trappeløp som alle andre løpsgrener, man blir flinkere til å påføre seg selv riktig mengde smerte på de riktige stedene, etterhvert som man får mer erfaring med grenen.

Det var forøvrig beundringsverdig å se hvordan disse amerikanerne klarte å organiserer så mange mennesker på et så avgrenset område. Det eneste jeg savnet var duskedamer, helt til jeg traff en vakker duskegruppe i 46. etasje :)