Det er mange som syns at det er veldig godt gjort å løpe et maraton på tiden 2:53. Det er det sannsynligvis også. Jeg tipper at mindre enn en halv promille av verdens befolkning kan mestre 42,195 kilometer med en snittfart på 14,7 kilometer i timen. Det var altså min nye personlige rekord, oppnådd på hjemmebane i søndagens Oslo Maraton. Yey! Men, vent et øyeblikk. Jeg havnet bare på 44. plass!

Plasseringen eller tiden er sjelden det som avgjør hvor god prestasjonen er. Det er få i min løpekrets som lar seg imponere og/eller inspirere av en maratontid på 3 timer minus 7 minutter. En tid flere av de kan leke seg igjennom på en søndagstur i marka. Likevel syns de at tiden er bra, til meg å være. Og i det ligger nok mye av nøkkelen til hvordan vi vurderer slike prestasjoner.

Personlig syns jeg for eksempel at min bror, Petter, gjennomførte en mye tøffere oppgave og leverte et bedre resultat enn meg – med sine 3:42 i samme maraton. Petter hadde ikke trent for dette, og det gjør ikke saken bedre at han veier 6-7 kilo for mye for en slik tid. Dessuten innebærer det mer smerte å løpe et maraton på 3:42 enn 2:53. Man vil uansett måtte presse seg så hardt man klarer på en slik distanse, og det er vondere å møte veggen når du er i dårlig form.

Underveis tenkte jeg også mye på de deltakerne jeg tok igjen med en runde. Noen var out of shape, andre var, nei alle var out of shape. Men de skulle bare fullføre sine 42 195 meter. Koste hva det koste vil. Det står det respekt av. De legger ut på det umulige, for å bevise overfor seg selv, at alt er mulig. Ubevisst til inspirasjon for andre. Jeg vet at jeg klarer å gjennomføre et maraton i 19 av 20 tilfeller – de derimot,  har alle odds imot seg.

En defensiv sport

Det å løpe et maraton handler ytterst sjelden om å vinne. Jeg anslår at tre-fire av deltakerne på søndag, løp for å vinne. Noen flere løp kanskje for en medalje. Et knippe andre kjempet for en topp 10-, topp 20 plassering. Vi kan muligens telle 30-40 deltakere totalt, som stilte til start med ett av ovennevnte utgangspunkt. Det stopper nok der.

Resten, altså 97,8 prosent av deltakerne i gårsdagens Oslo Maraton stilte av en helt annen årsak; nemlig for å kjempe mot seg selv.
Maraton er ikke en idrett
En noe irrasjonell påstand. Selvfølgelig er maraton en idrett. Det er en konkurranse, der fysisk og mental aktivitet er helt avgjørende. Ergo en idrett. Men som mine antydninger foreslår, så er ikke maraton en konkurranse for brorparten av deltakerne. Det o’store flertall løper mot seg selv, sin egen tid eller kun for å gjennomføre. Maraton er så innmari mye mer enn en idrett.
Jeg har bedrevet mange ulike aktiviteter, og i de senere årene har det dreid seg om breddeidrett (les: lavt nivå, for moro). Jeg har vært involvert i fotball, tennis, langrenn, golf og ikke minst langdistanseløping.
Jeg har notert meg en vesentlig stor forskjell på langdistanseløping og de øvrige aktivitetene; Nemlig at folk gråter når de kommer i mål. Jeg kan se løpere som passerer målstreken i et maraton på både 3, 4 og 5 timer som feller tårer i det de passerer målstreken. De kan være menn med røft skjegg, og store muskler. Noen jubler og hyler, før de i det hele tatt har sett på klokken og før de har innsett at de har levert ekstremt dårlige resultater – i forhold til resultatlisten. De aner nok at de er på nedre halvdel av resultatlisten, men de griner likevel. Gledestårer. De bryr seg ikke om resultatet. De nådde målstreken. Punktum.
Jeg har fremdeles til gode å se spillere på et bedriftslag gråte over å ha vunnet en fotballkamp, eller en kompis som hopper opp og ned av glede fordi han har slått meg i tennis. Jeg har vært farlig nære å felle en tåre på golfbanen, men det har vært i ren frustrasjon – og har ingenting med idrettsglede å gjøre.
Den største gleden er å føle at man nesten dør
Gledestårer i breddeidretten er et spesielt fenomen, og særegent for kondisjonsaktiviteter. Jeg husker godt min debut på maratondistansen. Diltende over mål i en patetisk fart, på en patetisk tid. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne og grine. Følte jeg måtte holde masken. Jeg har aldri vært så glad, og hadde lyst til å klemme alle rundt meg. Heldigvis var jeg ikke stand til særlig annet enn å stå stille og kjenne på smertene. Kroppen var fullstendig utmattet, nær-døden-utmattet, samtidig som jeg opplevde en ubeskrivelig lykkefølelse. Med en blanding av enorme smerter og en rus av glede, kommer det emosjonelle. Det som rører ved alle cellene i kroppen. Du kjenner at du lever – kanskje fordi du føler deg så nære døden?
Maraton handler i de aller fleste tilfeller om å vinne. Men svært, svært sjelden om å vinne over andre enn seg selv. Derfor er tiden man løper på egentlig ikke relevant for andre enn den det gjelder. Når jeg snakker med mine aktive løpevenner, så er de egentlig ikke imponert over tiden min. De er imponert over at det er min tid.
De kan jo prestere både 30 og 40 minutter bedre enn meg. Når jeg snakker med dem om deres tider, så blir jeg superimponert, fordi jeg vet at jeg ikke kan nå samme nivå uten mange år med trening, ikke minst en fullstendig omveltning av livsstil.
Selv om maraton er en feig idrett, fordi den i det store og det hele er så blottet for konkurranseaspektet, så er det en aktivitet som setter livet i perspektiv. Maraton handler om å konkurrere mot seg selv, selvpålagte begrensninger og ikke minst mot en distanse som gir deg et innblikk i fullstendig utmattelse.
Mest av alt er det en emosjonell og mental øvelse. De fysiske smertene er bare en bitteliten bivirkning av lykkerusen som møter deg ved målgang. Prøv, og du vil oppleve smerte som er verdt det.

Resten, altså 98 prosent av deltakerne i søndagens Oslo Maraton stilte av en helt annen årsak; nemlig for å kjempe mot seg selv.

Maraton er ikke en idrett

En noe irrasjonell påstand. Selvsagt er maraton en idrett. Det er en konkurranse, der fysisk og mental aktivitet er helt avgjørende. Ergo en idrett. Men som mine antydninger foreslår, så er ikke maraton en konkurranse i ordets rette forstand, for brorparten av deltakerne. Det o’store flertall løper mot seg selv, sin egen tid eller kun for å gjennomføre. Maraton er så mye mer enn en idrett.

Jeg har bedrevet mange ulike aktiviteter, og i de seneste årene har det dreid seg om breddeidrett (les: lavt nivå, for gøy). Jeg har vært involvert i fotball, tennis, langrenn, golf og ikke minst langdistanseløping.

Jeg har notert meg en vesentlig forskjell på langdistanseløping og de øvrige aktivitetene; Nemlig at folk gråter når de kommer i mål. Jeg har observert utallige løpere passere målstreken i et maraton på både 3, 4 og 5 timer, som feller tårer i det de passerer målstreken. Også store menn med røft skjegg.

Noen jubler og hyler, før de i det hele tatt har sett på klokken og før de har innsett at de har levert ekstremt dårlige resultater – i forhold til resultatlisten. De aner nok at de er på nedre halvdel, men de griner likevel. Gledestårer. De bryr seg ikke om resultatet. De nådde målstreken. Punktum.

Jeg har fremdeles til gode å se spillere på et bedriftslag gråte over å ha vunnet en fotballkamp, eller en kompis som hopper opp og ned av glede fordi han har slått meg i tennis. Jeg har vært farlig nære å felle en tåre på golfbanen, men det har vært i ren frustrasjon – og har ingenting med idrettsglede å gjøre.

Den største gleden er å føle at man nesten dør

Gledestårer i breddeidretten er et spesielt fenomen, og særegent for kondisjonsaktiviteter. Jeg husker godt min debut på maratondistansen. Diltende over mål i en patetisk fart, på en patetisk tid. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne og grine. Følte jeg måtte holde masken. Jeg har aldri vært så glad, og hadde lyst til å klemme alle rundt meg. Heldigvis var jeg ikke stand til særlig annet enn å stå stille og kjenne på smertene. Kroppen var fullstendig utmattet, nær-døden-utmattet, samtidig som jeg opplevde en ubeskrivelig lykkefølelse. Med en blanding av enorme smerter og en rus av glede, blir man svært emosjonell.  Du kjenner at du lever – kanskje fordi du føler deg så nære døden?

Maraton handler i de aller fleste tilfeller om å vinne. Men altså svært, svært sjelden om å vinne over andre enn seg selv. Derfor er tiden man løper på egentlig ikke relevant for andre enn den det gjelder. Når jeg snakker med mine aktive løpevenner, så er de egentlig ikke imponert over tiden min. De er imponert over at det er min tid.

Selv om maraton er en feig idrett, fordi den i det store og det hele er blottet for konkurranseaspektet, så er det en aktivitet som setter livet i perspektiv. Maraton handler om å konkurrere mot seg selv, selvpålagte begrensninger og ikke minst mot en distanse som gir deg et innblikk i komplett utmattelse.

Mest av alt er det en emosjonell og mental øvelse. De fysiske smertene er bare en bitteliten bivirkning av lykkerusen som møter deg ved målgang. Prøv, og du vil oppleve smerte som er verdt det.