Minibuss, misforståelser og premisser

Dette er et tilsvar til Aslak Nores innlegg på verdidebatt.no

Aslak, du husker sikkert den berømte minibussen til pappa fra tiden i Lyn. Jeg anslår at han har kjørt til omkring én million fotballkamper og treninger, hvis vi ganger hver tur med antall barn/ungdommer han fylte bilen med. Pappa er såkalt nordafrikaner, selv foretrekker jeg betegnelsen marokkansk berber. Minibussen burde kanskje blitt nevnt i boken, fremfor en irriterende og misvisende navnomdreining i kapittelet om den famøse voldelige kvelden i Nydalen. Navnbyttet fra Petter til Farid forvrenger mye av historien, og er tydelig bevisst utført. Nok om det.

Jeg har hverken utdannelse, kompetanse og/eller nok bakgrunnsstoff faglitterært til å mene for mye om dette temaet. Men, jeg har noe erfaring, samt tanker om både forskning du refererer til og innspill på løsninger. Igjen, jeg er kun for lekmann å regne i forhold til de mengder informasjoner som jeg vet at du har konsumert. Jeg kjenner til din litteraturkonsumkapasitet.

Likevel. I boken, Ekstremistan, skriver du om Putman og hans undersøkelser om dugnads- og frivillighetsarbeid blant folk fra ulike deler av verden. Dette er det eneste kapittelet jeg reagerer på i boken – resten står til terningkast 5 etter mitt skjønn. Mitt skjønn veier nok ikke så tungt, men ta det som en kompliment fra en venn og en person med erfaring fra mange av dine drøftinger. Jeg er jo faktisk med i boken også

Jeg syns at den nevnte undersøkelsen mangler endel tyngde og mening, særlig hvis man greier å trekke inn litt flere parametere enn andel besvarelser som ytrer at de har utført frivillighetsarbeid. Enten det, eller så har du tatt med litt få bruddstykker av undersøkelsen i boken. Det er nok viktig og riktig å trekke inn både kultur og demografi i en slik undersøkelse.

Hvorfor kultur? Jo, fordi vi i Norge har en litt annen oppfatning av dugnad og frivillighetsarbeid. Hvis en venn av pappa hadde trengt hjelp til å flytte fra Rif i nord til Marrakech i syd, ville han ikke nølt et sekund med å ta fri fra jobb og familie for å kjøre ned med flyttelass. Såkalte vennetjenester henger langt løsere i Marokko eller i marokkanske miljøer, enn det jeg noen gang har erfart i andre miljøer jeg har vanket. Jeg har aldri hørt “nja, vet ikke om jeg kan” fra en person med marokkansk herkomst. I tilfellet med flyttelasset ville kanskje en nordmann som meg, ansett den gode gjerning som godt gammeldags, norsk, dugnadsarbeid. En marokkaner har ikke noe navn på det.

Du skal være litt forsiktig med å svartmale mennesker med minoritetsbakgrunn som dårlige bidragsytere. Jeg hadde knust verdens beste og mest utholdende fotballspiller i maraton, ene og alene fordi jeg har løpt maraton endel ganger. For fotballspilleren er det en ukjent arena, med helt andre spilleregler.

Hvorfor demografi? Undersøkelsens ordlyd tok for seg om vedkommende hadde utført arbeid for en frivillig organisasjon. I boken sammenligner du Norge med land som enten selv har behov for humanitær bistand, eller som aldri har hørt om frivillige organisasjoner fordi det ikke finnes i deres rurale strøk. Undersøkelsen faller i så måte på sin egen urimelighet, og sosial kapital og tillit kan neppe måles i hvor stor andel av befolkningen, i et område, som utfører såkalt frivillig arbeid (i vestlig målestokk).

Har jeg misforstått kapittelet og/eller undersøkelsen?

Jeg er dog enig i de fleste av dine betraktninger, men jeg er ikke i like stor grad enig i den såkalte empirien som fremlegges ved dette caset.

Det er ikke greit at visse innvandrergrupper er overrepresentert i statistikk over trygdeytelser, arbeidsledighet osv. Men vi må som nasjon ta inn over oss, at det på mange måter er vi som står til ansvar når det skjer. Det er svært få som oppriktig har et ønske om ikke å bidra. De aller fleste ønsker å bidra, men da må vi legge til rette for det – for flest mulig. Og noen ganger må vi også gjøre det på andre premisser enn vi er vant med. Globaliseringen er ikke noe vi kan være for eller i mot, på samme måte som vi ikke er for eller i mot internett Foreldre i dag må forholde seg til at 2,2 millioner facebookere er løpsk. At døtrene deres chatter med eldre gutter på Nettby. At sønnene deres opplever mobbing på blogger. Vi må finne nye spilleregler og tilpasse oss de nye arenaene.

Når det gjelder løsninger, finnes det nok flere. Jeg tror vi må se på utfordringene i to faser:

1. Nuet: I dag opplever vi en mangel i tilstedeværelse blant familier med minoritetsbakgrunn. Et alternativ vil kunne være å involvere skolene i prosessene og dynamikken som driver idrettslagene fremover. Skolene har definitivt kompetansen og de rette forutsetningene for å klare dette. Det mangler selvsagt på midler. Ønsker folket å betale gildet gjennom skattekroner? Med de midlene som finnes i skolene per tid, kommer vi nok ikke så langt. Med det som utgangspunkt ville vi ikke rukket å stave “knekkebrød” før kassen var tom.

En nær bekjent utdanner seg til å bli lærer, og jeg har plukket opp endel utfordringer som de yrkesaktive kollegene hennes står overfor. Jeg har også selv blitt mer bevisst på rene faglige elementer i forhold til hvordan skolen må ta hensyn til barn med annet morsmål. Blant annet har jeg lært at det er dokumentert at opplæring på barnets morsmål i deler av skolens undervisningsopplegg, tilrettelegger for bedre utvikling for barn etter mellomtrinnet i skolen. Norsk og undervisning på norsk alene vil hemme barnets utvikling, og gjøre barnet til en fremtidig skoletaper. Denne vitenskapen var jeg ikke kjent med, og antakelig uenig i, før jeg fikk det forklart.

Poenget er at helt elementær og viktig kunnskap, som pedagogene innehar, kan for oss dødelige anses å være ulogisk og merkverdig, uten en god forklaring. Jeg og alle andre voksne uten pedagogisk bakgrunn har behov for større forståelse og mer inngående kunnskap om oppdragelse/utdannelse.

Kanskje alle foreldre, og spesielt de med minoritetsbakgrunn, har behov for opplæring i pedagogikk, samfunnsdynamikk, idrett og kultur? Ikke sånn avlegge-ed-til-flagget-tøv, som Abid trodde han kunne kjøpe seg stemmer med. Faglig kompetanse og forståelse for samfunnsfag og barns utvikling. Vi må ikke tro at vi skal fornorske innvandrere, men vi må forsøke å legge til rette for våre felles interesser; nemlig barna.
Grunnkurs samfunn og oppdragelse. 4 kvelder á tre timer. Hvem: Alle foreldre med forsørgeransvar. Obligatorisk. (Ropte noen sosssialist?)

2. Utsiktene: For fremtiden har jeg en oppfatning av at, slike som meg, som er født og oppvokst i Norge har et annerledes syn på det å bidra for fellskapet. Nå har jeg kanskje et annet utgangspunkt enn gjennomsnittpersonen med innvandrerforeldre, ved at min mor var norsk og min far var hyper-engasjert? Dog håper og tror jeg at engasjementet øker om få år, parallelt med at min generasjon blir foreldre til større barn.

De fleste innvandrere har et annerledes – ikke et fraværende – forhold til dugnadsarbeid. La oss heller utnytte dette, men på alles premisser, ikke bare våre.

Er det egentlig så mange land som har en egen betegnelse på det å følge opp barna sine?

PS! Ekstremistan er en særdeles god og engasjerende bok!