Jørgens blogg

31. oktober 1990 overvar jeg Norge, kanskje en av verdens dårligste fotballnasjoner på den tiden, spille mot Kamerun på Bislett Stadion. Med store øyne tok jeg del i sjokket over at laget som senere skulle bli kalt Drillos banke Kamerun 6-1. Mange trodde at dette kun var et kortvarig vindpust igjennom håpefulle fotballhjerter. De skulle vise seg å ha dårlige tarotkort på hånden.

5. juni året etter stod jeg nemlig ved Ullevål Stadions spillerinngang fra banen, og lente meg over et rekkverk. Mini stod og skrev autografer. Jeg tittet over skulderen hans. Der stod journalist Kai Pedersen. Han var lang i masken. Han hadde nemlig inngått et veddemål om å gå fra Trondheim til Oslo, hvis Norge skulle finne på å slå Italia. Lars Bohinen og Tore André Dahlum, med hvert sitt mål, hadde realisert 4 millioner nordboeres våte fantasi, men ødelagt mye for Pedersen som nå hadde en lang strekning foran seg.

Det jeg var mer opptatt av der jeg stod, var å kapre til meg drakten til Mini. Han rev den av seg og stakk den til meg. Drakten har jeg fremdeles. Jeg hadde derfor, helt ærlig, litt bismak i munnen da jeg skrev denne artikkelen om fotballjournalisten som er død.

Drillos skulle vise seg å være kapable til å seire over storheter som Nederland, England og Brasil. Egil Olsen tok lille Norge til to strake VM-sluttspill, og nådde det absolutte klimaks da vi slo Brasil 2-1 i 1998, i Marseille.

Drillo er ekstremt resultatorientert og svært tydelig. Når han gjør taktiske valg, er det bestandig underbygget med en logisk og god forklaring. Han deler ofte sin kompetanse og sine betraktninger i offentligheten. Hans strategiske evner er på mange måter noe å strekke seg etter, og han innehar en unik evne til å plassere rett mann i rett posisjon. I tillegg bør han aldri undervurderes.

Dette er noen av årsakene til at Drillo får plass i Metronets verdier, mindre på bakgrunn av fotballideologien han representerer. Men hva har det å si når han fikk skinasjonen Norge til å toppe verdensrankingen i fotball.